IMM

Nu-metal har aldri vært min helt store lidenskap. Det er greit nok at musikken er sint, det trenger jeg bare å se på coveret for å få bekreftet. Det er liksom det at punkerstilen disse gutta prøver seg på, har vært gjort så mange ganger før, og det blir noe ungdomsskole opplegg jeg for lengst har sloss fra meg. Temaene er gjennomgående: Tenåringsangst, idenitetsproblemer, falske folk og luske følelser gløder på bålet hele veien her. Så har vi en slags kommentator i bakgrunnen som prøver å viske oss noen ord her og der, uten å akkurat overbevise meg på noen måte.

Når det kommer til selve musikken har jeg mine opp og nedturer i bergogdalbanen. Med det mener jeg at jeg ikke akkurat smiler av glede når platen endelig er ferdig, men jeg spyr ikke akkurat heller. Bandet har ett ganske kult driv over seg og er temmelig energisk, og produksjon kan jeg ikke akkurat sette noen skitten finger på. Vokalen er ganske monoton, men ellers spiller bandet kult nok til at det blir hørtbart på sett og vis. Problemet blir vel egentlig at sangene blir såpass like hverandre, og for meg blir det vanskelig å finne noe unikt her å skille dem fra hverandre på.

Man kan vel ikke akkurat kalle dette emomusikk, men det er ikke så langt i fra. Noe som ligner mer på hjelp til selvhjelp vil jeg tro. Jeg skulle ønske jeg kunne føle med dem. Men nei, dessverre, dette blir litt for enkelt, litt for lite utfordrende. Skal man være snill kan man kanskje si at bandet har ett litt likt lydbilde som gruppen At the drivin, skal jeg være sint og sur ligger nevnte band milevis foran både tekstmessig og cachymessig. Gutta har nok en del igjen før de kan føyes inn i disse rekker, og for min del håper jeg at de vokser seg ut av det. The more the angrier……….    


1. For A While        
2. Two As One            
3. Theory Of Integrity            
4. Fake Transmission            
5. Battlefield            
6. Drawbacks        
7. Merchant Of Beauty            
8. Diversions            
9. Still Emotions            
10. Ocean       
11. The End