IMM

Jeg hører på mye doom, med alle dens subkategorier. Noe av det viktigste for meg den sjangeren er hvor vidt følelse av ja, «Sincerest Misery», kommer tydelig fram i musikken. Eller om det bare blir en treig mølje av kjipe spor med alt for lite variasjon til at du orker å høre ferdig plata. Siden doom skal være seigt og tyktflytende er det en balansegang mellom å  holde på variasjonen og tyngden, og samtidig holde på oppmerksomheten til lytteren.

Apostle Of Solitude får ikke det hele til. Kort fortalt blir denne plata kjedelig. Den har bare clean vokal, og kunne etter min mening godt hatt litt growling også. Låtene er temmelig like, i tillegg til at de er veldig lange. Gjennomsnitts tida ligger på rundt 7 minutter, som gjør så plata i seg selv tikker over 70 minutter totalt. Da skal du virkelig ha godt låtmateriale for å holde på lytteren.

Men er det bare en kjip og sein ferd gjennom et repeterende og kjedelig lydlandskap? Nei, det er virkelig ikke det. Noen deler av noen av låtene, en overgang her, et soloparti der, er veldig godt. Det bare det at ikke holder i lengden. Flere segmenter av den episke (les 14 minutter lange) «Sinceserest Misery (1000 Days)» er veldig bra, det er et fett soloparti med gitarer og bass, som blir fulgt opp av trommene. Det er bare det at det holder ikke lengden, ei heller i den ene låta. Denne plata tar for lang tid.

Og Sabbath Coveret er helt ok.



1. The Messenger
2. Confess  
3. The Dark Tower
4. A Slow Suicide
5. Last Tears
6. This Dustbowl Earth
7. Warbird
8. Sincerest Misery (1,000 Days)
9. Electric Funeral (Black Sabbath cover)