IMM

Etter 'nt gjennomhøring kan jeg fremdeles ikke helt riste av følelsen av pretensiøsitet og selvhøytidelighet jeg synes er temmelig tyktflytende på denne utgivelsen. Egentlig er jeg svært stor fan av denne typen utflytende og melankolske musikk som her blir presentert, det er da snakk om doom med et veldig drømmeaktig og svevende preg, men et sted går det en genser.

Denne plata ligger nettop mitt i det genserlandet. Låtene drar seg ut i det som virker som evigheter, og selv om det her og der popper fra segmenter som er utrolig gode, så er det for langt i mellom. Produksjonen fremhever dette ved at gitaren låter utrolig uklart, og ligger for det meste helt bakerst, mens resten blir dominert av vokalen. Og vokalen, den varierer fra å være tatt direkte fra en opera, til å være growling, også ren igjen. Legg så på massevis av koring, og du får et lydbilde som vokalt sett er helt utrolig variert.

Problemet til denne plata for meg er at den drømmende og svevende stemningen de går for, blir dratt ut, og stilen blir for slitsom til at det funker så godt som det kunne. Synthen som til enhver tid svever fram og tilbake, trommene, og de bakgrunnsdrønnende gitarene, skaper nesten en vegg av lyd som det er vanskelig å få god oversikt over. Du merker det utrolig godt hver gang de går bort fra den stilen, og heller fokuserer på enkelt instrumentere, som forsåvidt er en god effekt, men når det ellers bare er kjedelig og utdratt hjelper det ikke. Dette er også ankepunktet mitt; det blir kjedelig.

Jeg vil også påpeke at når musikken er omtrent like spesiell og sær som låt titlene her er, uten at det virker veldig ektefølt, sitter man igjen med en følelse av pretensiøstet og selvhøytidelighet fra artistens side, som jeg nevnte innledningsvis.


1. Duskfall
2. Requiem (For the Fathomless Void of Redemption)
3. Le Mirage de l'Idéal
4. Tragedy & Delirium I - The Tragedy
5. Tragedy & Delirium II - The Delirium
6. ...thus Fade in Nocturnal Deluge