IMM

“Blasphemy The Introduction”, må være tidenes mest passende tittel. I den kan du også skimte det meste, ja, om jeg sier upassende vil nok ikke noen særlig mange metallhuer bli støtt i allefall. Everfear tar metalcore, noe death metal, og blander det med tidlig 00 eurodance. Metalcore og Daddy DJ, metalcore og Alice Deejay. Darude. Saphri Duo. Og metalcore.

Vokalen vingler mellom å være passende til metalcore, og nesten passende. Dvs slitsom. Den autotuna stemmen som slår inn på de mest danceprega delene derimot, låter akkurat like jævlig gjennom hele skiva. Det er noe artig gitargreier i blant, for eksempel er delene på slutten av Vanity er interressante nok. Brutaliteten som skimtes svinner dessverre alt for fort hen. Mine tanker flyter hen til diskotek på ungdomskolen hvor listepophitsene dominerte, og mine stakkars ønsker om Dimmu Borgir, Cradle Of Filth og Children Of Bodom ble møtt med kalde skuldre fra en kvisete wannabe DJ. Andre folk på ca litt over tjue kjenner seg kanskje igjen her.

Jeg ser på meg selv som en åpen sjel, og originalitet er noe jeg verdsetter. Men jeg fant med Everfear min grense. Denne hybriden fra helvetes forgård blir for mye. Jeg tror det må være den autotuna stemma som mest av alt høres ut som Basshunter. Og det å høres ut som Basshunter kan jeg faktisk ikke se for meg at under noen omstendigheter, hverken her eller i noen annen del av multiverset, er et kompliment.

Men! Som en siste nb vil jeg annbefale at du faktisk sjekker dem ut. De er originale, og det skal de ha for! (faktisk hele 2 poeng får de for det av denne anmelderen)


1. Blasphemy The Introduction
2. Welcome To Ravenholm
3. Deep Space Prostitutes
4. Vanity
5. Interlude
6. Flee The Cathedral
7. Lil' Miss Anthropy