IMM

" Med demo/EP’en Promise Of A Brave World viser Harsk at de behersker sine instrumenter godt, er teknisk anlagt og har musikersjel. Dette er imidlertid faktorer som virker gode for bandet å falle tilbake på, i og med at alt annet på skiva er i det mest harry laget.

På Promise Of A Brave World, fra begynnelse til slutt, blir vi servert klisjé på klisjé på klisjé. Både lyrikkmessig og musikalsk. Vi får historier om selvkontroll og ulykkelig kjærlig, søtt akkompagnert av anonyme Nightwish-aktige gitarriff og innslag av fancy små 80’talls-nostalgifrembringende synth-partier.

Vokalisten prøver for hardt, og man kan høre at han skjerper stemmen for å gjøre den så mørk og mandigdramatisk som overhodet mulig. Blandingen virker for meg ganske latterlig og Ep’en er, tvers igjennom, monoton og kjedelig.

Harsk har potensial til å skape noe ganske så lyttbart, og jeg velger å se denne ep’en mer som en slags kartlegging over deres teknikk og instrumentale ferdigheter for senere prosjekter. En slags portfolio de kan referere til når de engang skal få stødige jobber som session-musikere for større Jazz/Prog/Rock band. Utenom dette synes jeg ikke at A Promise Of A Brave World klarer å tilfredsstille noen følelsesmessige behov i det hele tatt."
3/10
- CHRISTOPHER SALTE -


"Verdens beste produksjon har Harsk ikke, men låtmateriale har dem. Harsk er fra Molde og har til nå kun gitt ut en demo i beskjedne 13 eksemplarer. Denne demo-ep`n her er kun gitt ut i 50 eksemplarer, og vil derfor karakteriseres som sjelden og verdifull om bandet blir verdenskjent og fortsatt holder på om 30 år.

Men er materiale verdifullt nå i dag? Jo, jeg syns faktisk de gjør en god jobb med å skape et progressivt sound som jeg verken har hørt eller hørt om her i Norge. Det låter liksom litt annerledes enn de typiske progressive metalbandene her til lands. De er mer trofast til den gamle progrocken som for eksempel Yes og lignende, men de flørter også med tyngden til Opeth, Black Sabbath og doom. Og historien i tekstene her handler nemlig om dommedag og det siste menneske på jorda. Musikken er catchy og du trenger ikke være stor fan av progrock for å like dette. Det er mye her som appelerer til de fleste som liker rock og metal.

Låtmessig er det to låter jeg liker veldig godt og det er ”Fight the beast” og ”Lazarus”. Det er disse låtene som har de beste refrengene, melodiene og progressiviteten jeg søker etter i god progmetall eller progrock. ”Lazarus” skiller seg ut som en av de mektigste låtene på plata og med sin oppbygning blir klimakset i låta totalt og sykt bra. De to andre låtene, ”Promise of a brave new world” og ”End of me” syns jeg blir litt for kjedelige faktisk da de låter litt tamme i forhold til de to første jeg nevnte. De er roligere og mindre assosiert med metall, men det er ikke dermed sagt at de er direkte dårlige. Bare ikke så interessante som de to andre kjempene.

Noe Harsk bør jobbe med til neste gang er å fikse produksjonen som ikke er så bra, det gjelder spesielt gitaren. Gitaren er også litt for dårlig inne i mixen, noe som er svært synd da det kunne hørt så mye bedre ut. At Harsk er et band du bør holde dine ører opp for er helt sikkert."
7/10
- KENNETH STAURSET FÅNE -


" Jeg har selv ikke lest boka Brave New World, men har hørt den skal være bra. Så hva da med denne epn, med omtrent samme navn? Vel, den er i mine øyne veldig delt. Jeg liker spesielt godt gitararbeidet. Det kryr av kule riff og gode soloer. Men jeg synes ikke den får den oppmerksomheten den fortjener. Det får egentlig ingen av instrumentene. For det som klart ligger øverst og fremst og fullstendig over alt er vokalen. Den er ikke dårlig, han har en stor og sterk stemme godeste Eirik Wolfenstein, men det blir for mye for meg. Den tar over hele lydbildet og jeg tror det hele kunne vært så mye bedre om den var tona litt ned. Trommer, gitar og bass er vel de som blir mest overkjørt, men noe sier meg at dette vil låte veldig bra live.

Det er 4 spor på denne epn, og vokal kommentaren min går igjen på alle, men rent bortsett fra det er dette en veldig bra ep. Synthintroene på tre av sporene er kanskje noe av det jeg satte mest pris på, det hjalp i allefall veldig på å for å gi låtene egne profiler. "Fight The Beast" begynner med en symfoni, mens "End Of Me" og "Lazarus" begynner med piano, og den siste, Promise Of A Brave New World, begynner ikke med synth i det hele tatt men en enslig akustisk gitar. På grunn av navnet trodde jeg først dette skulle være noe trash, black eller death metal, men det er her snakk om prog. Riktig nok temmelig melankolsk og melodramatisk prog (dette kommer spesielt godt fram i vokal og tekstene), men progrock/metal uansett, og det av såpass klasse at jeg anbefaler deg å sjekke det ut om du liker sjangeren.
7/10
- MAGNUS H. BLYSTAD -