IMM

Kite har gjenoppstått fra graven og jaggu sprenger dem vekk hele kirkegården også med det samme. Albumet inneholder iallfall nok krutt og eksplosivitet til å gjøre noe sånt.

9 spor med fengende melodisk metal med tendenser til hardcore er ikke av meg å forrakte, og om det gjøres godt nok? Utvilsomt ja! Gitarer, vokal og et rytmedriv løfter platen så i de grader at man blir sittende med bakoversveis, og naboen ringer på og lurer på om du kan dempe lyden litt. 

Vokalmessig blir det bevist at vokalisten Ronny Flissundet kan synge, og ikke bare det, han kan growle også, i tillegg til å spille gitar. Han høres lur ut når han synger clean, og helt frenetisk sinna ut når han growler.

Ut i fra det jeg har skrevet til nå tror du kanskje Kite kjører full pine fra start til mål, men de gjør ikke det hele tiden. Det finnes faktisk mye variasjon på plata og det er noe jeg lengter etter i denne type metal. Kite oppfyller mine ønsker på akkurat dette punktet. Låta ”Bulletproof” er nærmest en ren rockelåt å regne i forhold til resten av materiale. Den er såpass fengende og nesten utilpassende til plata, men allikevel bryter den opp å skaper noe som gjør at det på en måte blir litt kult igjen.

Generelt sett har vi med en skive som man vet hvor kommer fra. Plata har det samme soundet som Stonegard og Dunderbeist-platene har. Dette er jo også band som flere av medlemmene i Kite holder på med, og det er kanskje ikke så rart da. Jeg syns det låter fett og syns soundet passer godt til musikken, men jeg skjønner de som er litt lei soundet. Veldig mange metalband har tilsvarende trommelyd for eksempel.