IMM

Dag 1 - Zerozonic, Arch Enemy, Sonata Arctica og In Flames

Konsertomtaler fra DAG 1:

Band	Tidspunkt
Zerosonic	1730-1810
Arch Enemy	1845-1945
Sonata Arctica	2030-2145
In Flames	2230-0000

Flere omtaler, intervjuer og bildegalleri

Journalist: Magnus H. Blystad
Fotograf: Jonas Bye Enevoldsen

Det er torsdag, sola skinner (omtrent) og jeg har fått satt opp teltet med litt hjelp av noen trivelige naboer, og endelig fått parkert meg foran hovedscena. Turen har gått knirkefritt, bortsett fra at det ikke gikk noen busser fra Storekvina stasjon til festivalområdet. Men noen maxitaxier kjørte shuttle ved avgangene, så etter litt venting kom man seg fram til en rimelig penge. Den lille teltbyen var under full oppbygging når jeg setter opp mitt telt, da nærmere halv to.

Zerozonic

Flere bilder fra konserten får du se ved å trykke på bildene over eller her.

TIL OVERSIKT OVER DAG 1

Men over til første bandet på årets Norway Rock: Zerozonic.

Zerozonic inntrer hovedscena, og raskt blir det skjønne åsynet til Leo Moracchioli synlig på de to storskjermene som er på hver sin side av hovedscena. Det kryr ikke akkurat av mennesker på dette tidspunktet, men en stadig tilstrømming kommer til ettersom de liflige tonene av trashmetal sprer seg over området. Effektene på vokalen, som du for eksempel kan høre på myspace sida i låta Humane, ble også kopiert godt live.

Zerozonic spilte god trashmetal med artige soloer og bra med variasjon, med en smule spesiell vokal. Også må man nevne Michael Jackson coveret av Billy Jean, som ble spilt på en måte jeg ikke tror noen av blodfansen til den avdøde popkongen kunne tenkt seg. Selvfølgelig låt det konge!

Arch Enemy

Arch Enemy tar over hovedscenen kort tid etter. Men før dem, blir ildsjelene bak festivalen introdusert, med ordføreren. Disse ville vi få høre mye rosord om, både av band og publikum gjennom hele festivalen. Regnet høljet ned under konserten, som ikke gjør noe som helst for Angela Gossow sitt scenetekke. Som med det meste av dødsmetall er det greit å ha hørt låtene før, men Arch Enemy hadde plenty av låter med høy allsang faktor. Jeg fikk høre de fleste av mine favoritter fra de eldre skivene, og i blant de to første rekkene holdes hendene konstant i været.

Angela Gossow kan growle med de beste/verste, og de som ikke hadde sett dem før ble nok kanskje litt overrasket av stemmen til damen på scenen. Men det er først på den knallsterke «Beast Of Man» at udyret som er Arch Enemy reiser seg på bakbeina og presenterer sin fulle styrke. Og hadde sola skint, og det vært litt senere på kvelden, ville kanskje flere fått med seg prestasjonen også.

(desverre ingen bilder fra denne konserten)

TIL OVERSIKT OVER DAG 1

Sonata Arctica

Sonata Arctica er kveldens nest siste band, et band jeg vet mange liker, men som jeg personlig ikke helt har fått noen interesse for selv. En lang og rolig piano intro baner vei for det som må være kveldens snilleste band, og kanskje ville de passet bedre før Arch Enemy? Uansett, det ble nå slikt. Dette er bandet for dem som så mennesker med skjorter påskrevet «Now, Diabolical», og fikk et spørrrende ansiktsutrykk (noe jeg ble vitne til i køa inn). Musikken er fengende, men ikke veldig hard eller agressiv, og energinivået er et par hakk under det som var standarden for forrige konsert.

Også går det jo en grense for hvor metal man kan være når man har med keytar på scena. Det er litt som han som kjører scooter i mc klubben. En blanding, en bastard, en chimera, en hybrid, kall det hva du vil, hvis navn sender frysninger nedover nakken til de synes metal med andre instrumenter enn gitar, bass og trommer, er fysjom.

Showet tar seg opp etterhvert, energien stiger, men mange av publikum prater heller seg i mellom, eller skater på U18 avdelinga, enn å følge med. I ettertid har jeg fått høre av fans at det var en ålreit opptreden, så får det være siste ord om Sonata Arctica i denne omgang.

Flere bilder fra konserten får du se ved å trykke på bildene over eller her.

TIL OVERSIKT OVER DAG 1

In Flames

Flere bilder fra konserten får du se ved å klikke på bildene over eller her.

TIL OVERSIKT OVER DAG 1

In Flames er eneste bandet denne kvelden som får lov til å spillet i mørket, eller så godt som i allefall. Regnets rytme trommer ennå ubønnhørlig, men det er opphold i blant, og ellers tidvis bare veldig lett nedfall. Etter en relativ lang introfilm på skjermene ved siden av scena, hvor biter av hvert album fra In Flames ble spilt, inntar de scena med et smell, bokstavelig. Som gode svensker hadde de tatt med seg fyrverkeri hjemmefra, og det smalt hyppig gjennom hele settet. I tillegg til massevis av pyro, på scena og i lydtårnet. Det ble også satt opp ekstra skjermer på scena, og hver sang hadde sin egen lille bakgrunnsgreie gående. I blant bare noe som kunne vært tatt rett fra skjermsparern til en hviken som helst windows-maskin, men også mer avanserte ting. Siluetter av bandet som spiller, og små filmsnutter.

Under Sonata Arctica kom det en fyr bort og spurte hva jeg skrev. Jeg svarte han, og han sa da med en gang at uansett hva jeg skrev, så måtte jeg skrive at In Flames var bra. Etter å ha sett konserten kan jeg ikke si så mye annet heller. De to siste albumene har trukket inn mange nye fans, men også støtt bort noen av de eldre, konserten denne kvelden var et kompromiss. Låtene var hentet fra hele karrieren, uten noen veldig vektlegging på noen enkelt album. Med en god og klar lyd, som er første pri på death/melodeath konserter, var det egentlig bare å følge med, og la alle sanser ta inn showet de stilte med.

For en In Flames fan må det ha vært som julaften og nyttårsaften på en gang.