IMM

Jeg ville først si at dette minnet om Shining (S) men etter å hørt skiva så blir jeg skeptisk til å si noe slikt.

For om andre hadde hevdet at Somnolent er musikk for fans av tidlig Shining (S) så ville jeg tenkt på det før jeg starta skiva, det ville forma meg, jeg ville assosiert rundt det. Blitt opprømt og gledet meg. (som på Trancelike Void, hvor jeg fikk høre det samme)

Eller kanskje nedstemt?

Uansett Det er fire låter her, 1 på 7 minutter, 2 på litt over 16 minutter hver og den siste er da 18 minutter lang. Oppbygningen av dem er variasjoner rundt et tema. Ofte en enkelt gitar som spiller en ja, 4-5 noter lang tonerekke, som repeteres. I bakgrunn ligger drønnende og skurrende bass, tidvis en growlende vokal. Når det skjer endringer blir man veldig var det. Som når hovedtemaet i låta blir henta inn igjen på slutten. Dessverre er det så evig lenge til den slutten.

Først var det bra, først var det den samme dybden som Shining (S) får til i blant. Men det falt sammen i lengden på låtene.

Jeg blir lei det, i hver låt. Det som først har den dyptsittende emosjonaliteten, blir kjedelig. For meg er det mangel på variasjon, og de gjengående riffene ikke har den ønskede effekten på meg. Låtlista starter på mp3 spillern min, og 5 minutter uti låta er jeg lei. I verste fall er det igjen 13 minutter.
Jeg tror jeg har gjort poenget mitt klart.

Pluss at jeg får et fårete smil rundt munnen når jeg leser låttitlene, pretensiøsiteten ligger påsmurt i et alt for tykt lag.


1. Unrequited Love to Reverie
2. Monochromes Philosophy  
3. Paradoxes of the Universe
4. Imperceptible Noise of Moribund Impressions