IMM

Se for deg en mix mellom Opeth og Agalloch. Med Agalloch som leder mesteparten av showet og stiller med alt de har emosjonalitet, med utdratte gitarer som glir ut i et ekko, som sakte forsvinner i det fjerne. Agalloch a la Ashes Against The Grain altså. (ikke lette og akustiske White EP eller de tidligere mer bm fokuserte utgivelsene)

Men overgangene mellom partiene i låtene kunne vært fra Opeth. Skjønt, jeg vil kanskje fjerne hele Opeth når  jeg hører på «The Shadows Of The Past» igjen, det holder å si at det er Agalloch, med lange sanger og veldig mye forskjellige ting i hver sang.

Du kan ikke vite hva som venter deg.
Men du kjenner at det bygger opp til noe.

Denna plata spiller på følelser, på samme måte som Agalloch. Men ikke så obskurt, og det kan kanskje være litt avskrekkende på noen. Når den rene vokalen begynner på «The Shadows Of The Past»  (The shadows of the past, my endless damnation being alone) kan det kanskje blitt vel mye, man skal i allefall ikke være veldig kynisk for å påstå at det hele låter en smule påtatt.

Men jeg vil gi dem den sjansen egentlig. For dette er ei bra skive. Jeg kjeda meg noen ganger på de mer agressive delene i f.eks «The Wind», som nesten har et melodeath preg på seg, uten at de helt har den aggressiviteten heller. Det ligger alltid en overhengende melankoli og lurer på denne skiva. Og det er vel det jeg liker best med den.



1. Intro
2. The Wind
3. The Trees
4. The Shadows of the Past
5. Outro