IMM

"En jente går langs en strand hvor det er vasket opp tusenvis av sjøstjerner. Hun plukker opp en og en, og hiver dem ut i havet igjen, for å redde dem fra å tørke i hjel. En mann går bort til henne og spør hvorfor hun gjør dette. Det er jo ikke snakk om at hun kan redde noen særlig flere enn ett par hundre av dem, så hvorfor gidder hun? ”Men for de jeg redder, så har det alt å si”

Og slik vil illustrere min bakgrunn for denne artikkelen. For de av dere som nå plukker opp ”Ragnarok”, eller en av de andre platene, så vil dere kanskje oppdage nettopp det samme som meg: at av de norrøne gudene er det TYR som har klart seg best!

Jeg tror det hele begynte da jeg satte på ”The Edge”, fra albumet ”Eric The Red” for første gang. Og for å få klarhet i det fra starten av: dette er ikke det først albumet, men nummer 2. (det første het forøvrig ”How Far To Asgaard”, et par spor fra den er blitt tatt med på Napalm releasen av ”Eric The Red”).  ”The Edge” er kanskje en av de aller beste sangene som er laget noen sinne i multiverset.(som da er en betegnelse på samlingen med eksisterende univers innen de forskjellige dimensjonene, og det, det er mye det). TYR har siden da hatt en helt spesiell plass i livet mitt, og vil nok ha det til dagen jeg dør.

Den gangen var ikke TYR et av de ”up and coming” bandene fra Napalm Records, det var et lite band, på et lite label, fra et bitte lite land. Et land som i følge Encyclopedia Metallum, bare har fostret 4 metal band. Det slo meg der og da, for omtrent 3 år siden, at disse gutta virkelig hadde oppdaget kruttet. Sangene var ikke for cheesy til at det alminnelige metal hovudet ville finne dem teite, men ikke for lik annen metal til at folkmetal fansen vil finne dem kjedelig. De hadde virkelig funnet ”The Edge”, midt i mellom tung progmetal, og melodiøs folkmetal. Med tekster sunget på delvis færøysk (som låter som dårlig uttalt norsk ved første høring) og delvis engelsk satte de et svært originalt preg på musikken. Det sammen med gamle legender og folkeviser fra vikingtidene er de influensene som er mest med på å påvirke musikken.

Det tok noen år, fra den spede begynnelsen til de ble signa på Napalm, men når de fikk gitt ut sitt da tredje album, ”Ragnarok”, begynte ting å skje fort. ”Ragnarok” var for meg et album som stinket gjennombrudd lang, lang vei. Riktignok hadde mye skjedd siden ”Eric The Red” men essensen av TYR var der ennå. I mine ører låt det som om de nå hadde nådd sitt potensiale.

På en måte som nesten får det hele til å virke troverdig skildrer de gjennom musikk og tekster hendelser opp i mot den norrøne dommedagen på ”Ragnarok”. Med høy luftgitarfaktor og episke tekster blir man slunget inn i verden av mytologi og endetid. Det eneste verdige konseptalbumet som kan konkurrere vil jeg si er ”The Wall” av Pink Floyd. Det er faktisk så gjennomført, så bra, så originalt og så genialt. Om du ikke har dette albumet i hylla di, bør du skaffa det så fort som mulig, for når du har det vil du begynne å lure på hvordan du kunne leve uten. Hadde jeg hadde anmeldt det her hadde jeg gitt det 10/10, eller kanskje 11/10, som er en utrolig barnslig måte å si at jeg finner skiva så utrolig bra at den sprenger de vanlige skalaene.

Jeg roser TYR opp i skyene, på måter som mange vil si er teit og særs upartisk. Men musikk handler ikke om å være partisk. Det handler om å kunne forklare på en god måte hvorfor musikken du liker, og ikke liker, er henholdsvis bra og dårlig. Musikk er følelser og entusiasme! Faktisk er det jo ikke slik at en sang er god eller dårlig, en sang bare er. Om den suger eller ikke er opp til hver enkelt å bestemme. Så av den grunn hyller jeg TYR, for å få folk til å se at noen her ute virkelig liker dem, og kanskje av den grunn vil velge å støtte dem. For det synes jeg de visselig fortjener!  

-skrevet av Magnus Blystad-