IMM

Dato: Mandag 13.07.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Kulturhuset, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

            Tilbake til konsertoversikt

Det var lang kø på utsiden av Kulturhuset da Bugge Wesseltoft skulle holde konsert under årets utgave av Molde Jazz Festival. Med sitt flygel, keyboard og diverse effekt-skruknotter trollbinder Wesseltoft publikum fra første tangentslag.

Melodier og takter er noe Wesseltoft beviser at han kan. I tillegg legger rytmer, vokal, effekter og piano i loop slik at det blir rytme, stemning og et fullverdig lydbilde av det. Det blir både klangfullt, annerledes og stemningsrikt der han holdt på oppe på scenen. Bugge Wesseltoft legger sjela si i arbeidet der han er helt i et med musikken, dypt konsentrert og det ser ut som at han er i gang med å temme et udyr av et flygel som han spiller på.

Da han ikke spilte på flygelet, brukte han flygelet til perkusjon og et par ganger sto han å hamret på strengene på innsiden av flygelet. Det hadde ikke blitt like spennende om han hadde kuttet ut disse små tingene som gjorde opplevelsen komplett, både som en slags musikalsk performance.

Publikum utbrøt i applaus mellom hver låt og Bugge tok imot applausen med et enkelt takk før han fortsatte med nye krumspring. At publikum lot seg rive med til hans musikk, det er så godt som sikkert.

Kort oppsummert er Wesseltoft en dyktig musiker som liker å vri og vrenge på ting slik at det blir spennende og effektfullt.

Undertegnede har alltid hatt en liten fascinasjon for blues, men det må ikke være av den monotone typen hvor alle skal synge om at alt er så fælt hele tiden. Heldigvis er ikke Reidar Larsen slik, en mer entusiastisk og karismatisk scenepersonlighet tror jeg at jeg aldri har sett før. God kontakt med publikum under hele konserten og musikk som er til å danse til, gjorde at dette ble en suksess.

Reidar Larsen har for ikke mange uker siden kommet ut med en ny skive hvor han synger på norsk, og vi fikk servert en god del låter fra den samt en del som var av den gamlere sorten. Musikken rocker ved dansefoten uansett språk og det var faktisk noen som valgte å svinge seg litt foran scenen. Dette var ikke bare musikk for det festglade publikummet, men også en oppkvikker til de som kanskje var sliten etter en lang jazzdag.

Med seg hadde Reidar Larsen med seg Arne Skage Jr. på gitar, Kyrre Saetran på bassgitar og Knut Hem på trommer. Alle var veldig flinke og spesielt gitarsoloene til Arne Skage Jr. krydret konserten tilstrekkelig til at det ble nevnt med en stjerne i notatene mine.

Konserten inneholdt ikke bare raske uptempo-blueslåter, men også vakre ballader som satt veldig godt for å roe ned det ellers høye swingtempoet. Alt i alt en perfekt måte å avslutte årets første moldejazz-dag på.

Dato: Mandag 13.07.09
Klokkeslett: 22:30
Sted: Alexandraparken, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Tirsdag 14.07.09
Klokkeslett: 18:00
Sted: Bjørnsonhuset, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

            Tilbake til konsertoversikt

Det er sjelden at noen artister sier at de angrer på at de har laget en låt som nesten er for vanskelig å spille live. Joshua Redman sa nettopp det under sin konsert på Bjørnsonhuset i Molde.

Konserten de holdt beviste overfor et publikum at de både kan samspill og har individuelle ferdigheter på solopartier. Det var ikke bare Joshua Redman selv som fikk vist seg fram, de to andre i bandet hadde bortimot like mye plass i lydbilde.

Man blir sittende å høre på en trio som har mye funky og fengende med seg. Iløpet av konserten fikk vi en god del spreke solopartier og et varierende tempo gjorde at hele konserten ble spennende og varierende. Det skjedde hele tiden noe nytt under konserten med Joshua Redman Trio.

Det var en kveld for mye applaus, ikke bare etter hver låt, men også på partier der artistene viste fram sine kunster. Enten det var kontrabass-soloer, tromme-soloer eller saksofon-soloer var det alltid fortjente applauser. Jeg får håpe Joshua Redman Trio tar seg en tur til Moldejazz ved en senere anledning også.

Otomo Yoshihide er en av de ledende i verden når det gjelder improvisasjon og støy innenfor jazz-sjangeren.  Mange vil kanskje si en hel haug med lyder satt sammen tilfeldig eller at dette er for rotete og umusikalsk. For min egen del så var dette en opplevelse av de sjeldne.

Dette er nok ikke noe jeg kunne tenke meg å våkne opp til om morgenen, heller ikke noe jeg kunne likt å høre for å komme i skikkelig godhumør, men flere konserter hadde nok vært fristende. Otomo Yoshihide hadde med seg til Moldejazz en sextett med kontrabass, flygel, saksofon, trompet, trommer og Otomo selv på gitar.

Det er ikke slik at man får lettfengelige låter som man klarer å huske etter en slik konsert. Her var alt flytende over i hverandre og det støyrike lydrommet ble ofte erstattet med dyrkelse av stillhet, men også bruk av pustelyder i musikkstykkene gjorde at hele opplevelsen ble noe spesiell og uvanlig. Det er eksperimentelt, krevende og for mange litt vanskelig å forstå kan være musikk. Men det skaper stemning, forundring og kanskje hos den vanlige mann i gata, fortvilelse. Jeg syns det til tider var tøft, men jeg hadde også perioder hvor jeg forundret meg over hvorfor de velger å gjøre det slik eller hvorfor dette kan være musikk.

Dette er nok noe som fungerer best i konsertsammenheng for min egen del, da jeg tror musikken hadde blitt litt for spesiell for mitt eget stereoanlegg hjemme.

Dato: Tirsdag 14.07.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Kulturhuset, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: formiddag
Sted: Rådhusplassen, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Stavangerske AdLib fikk æren av å starte konsertene på Rådhusplassen i Molde etter at Jazzlosjen og danserne i Studio 11 var ferdige denne formiddagen. Det som er så bra med disse konsertene er at man får høre mye forskjellig musikk og i tillegg til at det er gratis, er det også mye bra som får spille for publikummet som besøker Molde sentrum på formiddagen.

AdLib sto fram som et ganske sterkt band med røtter i en ganske funky jazzrock-sjanger som virkelig klarte å fenge undertegnede. Bandet storkoser seg på scenen og leverer mange interessante låter. Gitarist Lage Nøst gjør mye morro med gitaren og viser at han er en dyktig gitarist på alle måter. De andre i bandet gjør også mye bra så det er sagt.

Jeg har tidligere nevnt i en konsertomtale fra Molde Metalfestival av Pestifere Metallensemble at de låt litt jazza. Jeg ble ikke så veldig overrasket da bandet åpnet med nettopp jazz. På de 2-3 første låtene uteble nesten alt av metal, så man kunne lure litt på om de heller kunne hete Pestifere jazzensemble. Men som jeg hadde på følelsen skulle det komme noe hardere utover i settet.

For mens de 2-3 første låtene handlet om jazz, kunne man ense en mørk undertone over det hele. Det var nesten slik at man vet at det skal komme torden en god stund i forvegen. Fra jazz gikk det slag i slag til ekstrem progressiv blackmetal, og det midt på lyse dagen, på torget i Molde, hvor småbarnsfamilier nøyt sin softis eller forventet jazz. Det er mulig det var mange som gikk etterhvert, men det var jeg ikke så opptatt av da bandet strålte i sola og imponerte meg mer enn sist jeg så dem.

Selvom det var litt vanskelig å høre clean-vokalen innimellom bar settet preg av et proffesjonelt forhold til musikken og denne symbiosen av jazz og metal likte jeg veldig godt.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: formiddag
Sted: Rådhusplassen, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: formiddag
Sted: Rådhusplassen, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Hva en jazzfestival er uten et trøndersk band vet jeg ikke, men jeg kunne sikkert ikke tapt så veldig mye av å gå glipp av WHAJ. Det fenget ikke meg noe særlig, men det oppmøtte publikummet syntes å like bandet. Piano, fiolin, bass og slagverk er fine instrumenter de, men jeg syns musikken WHAJ spilte kunne minne om kafè-slaberas-musikk som ikke gjorde noe mer nyttig enn å fylle den pinlige stillheten.

Flinke musikere, men syns det kunne vært litt mer spennende enn det her.

Da jeg fikk nyss om dette bandet for rundt et år siden, bladde jeg meg fram for å finne myspace-siden dems. De driver med noe som kanskje ikke er så veldig populært eller framadstormende innen musikkmiljøet i Norge, nemlig jodling. Med seg denne dagen hadde de også Hallvard Djupvik som sto for låtene uten jodling, og da var det selvfølgelig dags for den rake motsetningen, opera.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: formiddag
Sted: Rådhusplassen, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: formiddag
Sted: Rådhusplassen, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Desverre måtte jeg løpe opp til Romsdalsmuseet for å rekke Raphael Sadiq/Jamie Cullum-konserten, derfor fikk jeg kun med meg 2-3 låter fra denne gjengen fra Volda. Jeg har dog sett dem før, på Bandkrieg-konkurransen i Trondheim i november i fjor.

Av de tre låtene jeg hørte var det mye bedre både lydmessig og musikkmessig nå. Musikken er fortsatt en blanding mellom thrash- og deathmetal, men mye røffere, tøffere og energisk enn sist. En merkbar forbedring når det gjelder gitarer også.

Jeg har troen på at dette bandet kan komme langt visst de vil.

Jeg vil ikke lyve og si at soul er min største lidenskap, heller ikke RnB for den saks skyld, men Raphael Sadiqs opptreden på Romsdalsmuseet denne ettermiddagen var langt i fra en dårlig konsert. Den var kanskje bare litt for regisert og for mye etter manuset.

Med seg hadde Raphael Sadiq et band som gjorde alt for å gi publikum 70-talls-grooven som man kunne finne i gamle Motown-klassikere. Raphael selv har også vokst opp i Motown-miljøet og har vel lært mye av det. Musikken som kommer ut av høyttaleranlegget står som et soleklart bevis på dette.

I løpet av konserten legger jeg godt merke til at hun som var med på sang og dans ble stående som en programmert robotdame som helt klart visste hva hun skulle gjøre, men for meg så hun bare ut som en figur uten spilleglede og entusiasme, men resten av bandet gjør en strålende jobb synes jeg.

Når ”Don`t mess with my man” med vår nevnte korrigerte robotdame startet ble publikummet med på sang og det var vel også den ene av to låter jeg hadde hørt før. Under ekstranummeret begynner det å regne og rett før han skal avslutte roper Raphael Sadiq ut til publikum ”God bless you” og man hører et høyt tordensmell fra det kommende uværet. Litt komisk akkurat det da.

Alt i alt en litt delt opplevelse av konserten, noe var bra og noe var litt for merkbart rutinemessig av artistene selv. Spillegleden var på en måte litt påsatt.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: 16:30
Sted: Romsdalsmuseet, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: 16:30 (etter Raphael Sadiq)
Sted: Romsdalsmuseet, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Der hvor Raphael Sadiq virket litt uinspirert og litt mangel på ta-ting-på-sparket instinkt, satt Jamie Collum på gullstol i den andre enden av skalaen. Han viste ekte glede og storkoste seg oppe på scenen, og scenen brukte han til det fulle.

Ved å plutselig bestemme seg for å klatre opp på flygelet og deretter hoppe ned (sjekk bilde i bildegalleriet vårt) fra det i ren spontanitet gleder publikummet som var kommet for å se. Det var mye publikum, men langt fra utsolgt.

Jamie Collums karriere har de siste årene skutt fart og den millionselgende artisten virker mer nede på jorden enn mange andre artister som nesten kan virke litt overlegen bare de har fått litt suksess. Collum konverserer med publikummet og forteller små morsomme historier mellom låtene. Musikken som blir fremført kan kategoriseres som både pop, jazz, rock og klassisk. En slik artist kalles gjerne en crossover-artist.

Høydepunktet for min del må nok være etter at han forteller litt om sitt samarbeid med Clint Eastwood med musikken til filmen Grand Torino, ”Theme for Grand Torino” er rett og slett en nydelig låt.

Collums spontanitet utviklet seg til nye høyder utover hele konserten og til slutt løp han ut til folkehavet og sang en låt der, med seg selv blant publikum på storskjerm. Et morro stunt av en jordnær artist som ikke tar seg selv så veldig høytidelig og viser spilleglede fra start til slutt.

At noe skulle toppe Jamie Collums konsert denne dagen hadde jeg nok ikke trodd, men Low Frequency In Stereo med Kjetil Møster klarte det.

Jeg kan herved si at jeg det var den beste konserten jeg har vært på i hele mitt liv, og mine store ord er ikke kødd en gang. Konserten som starter med litt frijazz fra saxofonist Kjetil Møster, som utvikler seg til et fyrverkeri når hele bandet entrer scenen.  Det som ville komme skulle ose av fengende riff sammen med en taktfast rytme som man kan nikke hodet hardt i takt med.

For trommene og rytmen er ikke veldig eksperimentelle i denne musikken, det er heller det andre som kan virke eksperimentelt og psykedelisk. Man bli på en måte sugd inn i et ekstatisk lydrom som bygger seg opp til klimakser hele tiden. Musikken har litt mentol-effekt (eller Menthon som det heter nå), hvor man bare må ha mer av musikken, det nye slagordet kunne da blitt ”En lytt og du blir hekta”.

Hekta ble jeg og jeg tok meg selv flere ganger i å være mer interessert i å nyte musikken og digge med, enn å faktisk skrive notater i notatblokka mi. Bandet var bra både med og uten Kjetil Møster på saxofon, men selvsagt så krydrer det litt på når man får høre en helt rå saxofonist som han i tillegg til ørkenrocken til The Low Frequency in Stereo. Med masse synth og orgel fra to damer bak tangentene blir det bare helt perfekt, jeg bare elsker orgel.

Musikken blir drivende og det er ikke mye som skal til før en bli revet med. Mine favorittlåter denne kvelden må være ”Texas Fox”, ”Solar System” og ”21”, men det er vanskelig å rive noe ut av et helt komplett og fullverdig godt set. Min totalt beste konsertopplevelse noensinne.

Dato: Onsdag 15.07.09
Klokkeslett: 24:00
Sted: Kulturhuset, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Dato: Torsdag 16.07.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Bjørnsonhuset, Molde
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne
Flere bilder fra konserten får du ved å trykke på bilde nedenfor.

Om det var kjendisheten eller om det faktisk var musikken som trakk full sal på Bjørnsonhuset denne kvelden vet jeg ikke, men jeg tror nok mange var skuffet over hennes egen framførelse denne kvelden. For det lover ikke godt at hun etter et par låter introduserer feil låt og sier at hun var så trøtt. Da begynner hvertfall denne journalisten å lure på hvorfor hun i det hele tatt står på en scene. Er man artist skal man opptre som en og tilpasse seg det betalende publikummet.

Uansett så var det interessant å se denne rockedama live, selvom hun fomlet litt her og der. For de som ikke vet hvem Marianne Faithfull er så startet hun å synge i begynnelsen av 60-tallet og hun er vel selve svaret på hva sex, drugs og rock’n roll innebærer, da hun har vært innom det meste. Hun hadde i perioder forhold med Mick Jagger og Keith Richards. Hun har også prøvd å tatt sitt eget liv flere ganger, heldigvis uten å lykkes. I senere tid har hun bidratt på Metallicas låt Memory Remains fra platen ReLoad som kom i 1997. Hun har ifølge wikipedia gjennom sin karriere gitt ut 23 utgivelser, der den siste var en coverplate fra 2008, som forøvrig het Easy Come, Easy Go.

Under konserten på Bjørnsonhuset ble det fremført låter fra hele hennes karriere og man fikk blant andre høre ”Sister Morphine” som er en av de mest kjente doplåtene i verden, ”Broken English” og ikke minst en av de tidligste låtene ”As Tears Goes By”. Publikummet kunne nok ikke fått et bedre reperoiar denne kvelden, men jeg savnet likevel coverversjonen hun har pleid å gjort ”Working Class Hero”.

Selvom reportoaret var bra nok, var ikke Marianne Faithfull det samme. Jeg syns faktisk hun reddes inn av et strålende backingband med mye spilleglede og energi. Hun selv sto der heller som en svak skygge av det hun har gjort tidligere. Det sies at hun aldri gjør en dårlig konsert, men jeg ble ikke veldig imponert av hva hun leverte i Bjørnsonhuset.