IMM

Jeg ankom Storsalen med store forventninger for denne kvelden. Søndag er ikke akkurat dagen kanskje. Vil det komme noen? Etter hvert som klokka begynte å nærme seg stadig nærmere 22, begynte en hel del rocka folk å sive inn fra de mange inngangene. Lovende.

Jeg kjente hvor raskt spenninga i rommet steg da lyset omsider ble slått av. Electric Eel Shock var (som forventa) først ut, og entret scenen med Black Sabbath coveret Iron Man. Disse japanerne veit virkelig hva show er. De er først og fremst kjent for sine spreke live opptredner. De ga bånn gass helt fra start med et publikums frieri jeg ikke har sett maken til på lenge. Noen norske gloser hadde de fanget opp og disse ble brukt for hva de var verdt.

Disse tre gutta kan virkelig lage lyd! Skrikende fuzz gitar, tunge bassrytmer og kule beats. Gitaren fylte som regel inn på refrenger, intro partier og soloer. Noe som la mye av fokuset på bass og vokal. Dette hadde japanerne virkelig taket på og dette er virkelig en type rock det er vanskelig å ikke like. De var selvsikre, fulle av liv og spratt rundt på scena.  De fikk raskt kontakt med publikum som lett lot seg rive med. Det toppa seg da vokalist/gitaristen løfta flying V-gitaren sin med tenna før han kastet seg inn i en shredsolo til stor glede for publikum. De vekslet mellom engelske og japanske tekster og hadde en god mix med låter som appellerte til publikum. 

Dessverre for Electric Eel Show ebba gnisten litt ut av publikum mot slutten, noen ganger er det ufortjent hardt å være åpningsband. En del av folka i salen venta nok på kveldens store helter, The Cumshots. Electric Eel Shock så ikke ut til å bry seg nevnverdig om det og ga alt de hadde å gi og enda litt til mot slutten. Responsen lot ikke vente på seg og vips var gnisten tilbake hos publikum igjen.  Jeg ble absolutt positivt overrasket over disse gutta og kunne godt tenke meg å se de igjen. For et show, så vi sier som Electric Eel Shock ”Kapai!”

Dato: Søndag 04.10.09
Klokkeslett: 21:30
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Christoffer Holseter
Fotograf: Pia Farstad Eriksen
Bildegalleri:
ELECTRIC EEL SHOCK
THE CUMSHOTS

Dato: Tirsdag 06.10.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Dødens Dal, Trondheim
Skribent: Andreas Fabio Overå Hansen

Foto: Alle foto er fotografert av Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem.




Alle foto: Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem

Stemningen og forventningene var til å ta og føle på når Dødens Dal begynte å fylle seg opp, og folk gjorde seg klare til å ta i mot det som muligens er den aller sterkeste kandidaten til tittelen ”tidenes største og mest ultimate rap-artist”. Det er ikke så mange år siden New York-hiphopens store sønn Jay-Z nesten aldri spilte konserter utenfor hjemlandets grenser, men vi i Norge har nå altså i underkant av et og et halvt år fått besøk av han to ganger. Og denne gangen var det UKA i Trondheim og et telt fylt med 7000 spente studenter som stod for tur, visstnok så langt nord som rap-kongen noen gang har spilt konsert.

Og etter at alle telte ned i ti minutter sammen med en klokke på den store skjermen i bakgrunnen på scena, braket det hele løs når rapperen sammen med sitt solide backingband entret scena med den rocka førstesinglen ”D.O.A. (Death of Autotune)” fra nyeste albumet hans. Festen var i gang og det så ut til at både publikum og de oppe på scena hadde det like gøy. Jay fikk også fra låt nummer to og utover selskap av kompisen og rap-kollegaen Memphis Bleek, som hjalp til med å lage liv resten av kvelden.

Den nevnte storskjermen spilte en sentral rolle i sceneshowet, siden den i løpet av hele settet bidro med stilfull grafikk som sørget for at hver enkelt låt fikk sin egen look. Og på listen over låter stod samtlige av hans selvsagte hits som bl.a. ”Roc Boys (And The Winner Is)”, ”99 Problems” og ”Hard Knock Life (Ghetto Anthem)” så vel som alle singlene fra nyskiva hans, mens disse ble også spedd ut med mindre kommersielle Hova-yndlinger som for eksempel ”Heart Of The City (Ain’t No Love)”, ”Dirt Off Your Shoulder” og ”Jockin’ Jay-Z (Dope Boy Fresh)”, uten at publikum så ut til å sette noe mindre pris på det de fikk servert. Og etter at Jigga på sistnevnte låt hadde rappet ferdig linjene som referer til den lille ordkrigen han hadde med Oasis’ Liam Gallagher i fjor sommer (briten var misfornøyd med at Glastonbury festivalens hovedheadliner var en rapper, i stedet for noen som spilte gitar,) switchet det hele over til en kort allsang til Oasis’ ”Wonderwall.” Artig liten detalj.

Når det gjelder fremførelsene så må bandet Jay hadde i ryggen definitivt nevnes. De ga flesteparten av låtene i stor grad det lille ekstra i forhold til studioversjonene, som gjorde at ting tok seg enda bedre ut live. Mens Jay-Z selv gjorde selvsagt også sin del av jobben. Han holdt det gående hele showet med sin umiskjennelige karisma, mens han oste av entusiasme og spilleglede. Og helt til slutt gjorde han i tillegg et sjarmerende forsøk på å peke ut og takke hver eneste person han fikk øye på blant publikum for oppmøtet (”You with the Yankee-hat on, you with the blue jacket jumpin’ up and down, you with the black Rocawear t-shirt, etc.”). Før han rundet av det hele med å spesialdedisere ”Young Forever” fra sisteplata til publikumet, og ba oss ta vare på tiden som unge studenter.

 Dersom det skal nevnes noe negativt så må det være at Jigga kunne brukt litt mindre tid på de litt ukjente låtene han hoppet kjapt frem og tilbake mellom, under siste halvdelen av settet (merket at publikum dabbet en smule av under de partiene), og heller dratt den helt ut med de av de mer kjente låtene som han valgte å utelate et vers eller to fra. En annen svakhet var det som også var det store minuset da undertegnede så hans konsert på Roskilde ’08, nemlig at han ikke spilte en eneste låt fra debutalbumet ”Reasonable Doubt” fra 1996. Synd siden svært mange av hans mest innbitte fans, og det vet han godt selv også, anser nettopp den skiva som den aller beste han noen gang har laget.

Men om man ignorerer hva som IKKE skjedde og ser på hva som FAKTISK skjedde, så var det fint lite å utsette på konserten. Han kom for å lage en livlig hiphopfest av de sjeldne og det lyktes han i stor grad med. Så etter en time og 15 minutter med en levende rap-legende i storform, som ikke ser ut til å bære det minste preg av at han snart fyller 40 år, så tviler jeg på at noen som helst var misfornøyd med det de fikk for pengene de hadde brukt på en av de desidert mest imponerende musikk-bookingene Trondheim noen gang har gjort.

Da var det tid for Paperboys på Samfundet, noe jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg har vært på flere av deres konserter tidligere, de har levert god underholdning hver gang, men det som skilte seg ut denne gangen var at de hadde med seg liveband; gitarist, trommeslager, en på synth og en på bongo perkusjon.

Vinni entret scenen i kjent stil, med en øl i hånden og ropte ’’skål’’ til stor jubel fra publikum, og gutta startet showet med låta ’’Move on’’ fra samleskiva ’’So far so good’’. De leverte velkjente låter og fikk publikum til å synge, spesielt da de fremførte ’’Barcelona’’ som virkelig slo an.

Vinni var full av energi og det hendte at han assisterte trommisen med å slå på cymbalen et par ganger. Er man på Paperboyskonsert så må man regne med at Vinni, som han selv sa, ’’snakker mye piss’’, mellom låtene, noe han gjorde denne gangen også, til positiv latter fra publikum.

De hadde et godt repertoar av sanger, som holdt spenningen i gang. De andre musikerne fikk muligheten til å ta små soloer her og der, blant annet var gitarsoloen veldig kul. Her var det låter for ’’alle’’, og de hadde til og med en technolåt som overrasket meg positivt, hvor det var imponerende å høre trommeslageren spille til beaten og Vinni rappe over. Det største høydepunktet kom da de tok avslutningslåta ’’Lonesome traveler’’, og publikum tok av, mer enn de hadde gjort tidligere under konserten.

Dato: Tirsdag 06.10.09
Klokkeslett: 23:59
Sted: Dødens Dal, Trondheim
Skribent: Nima Dehnavi
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne

Bildegalleri:
PAPERBOYS

Dato: Onsdag 07.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Klubben - Samfundet, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne

Bildegalleri:
BENEA REACH

Det er alltid like interessant å dra på en konsert der du ikke er forberedt på hva som vil komme til å skje. Riktignok hadde jeg hørt på noen av Benea Reachs sanger på myspacen, men at jeg skulle få en så voldsom kveldsmat på senga, nei det hadde jeg virkelig ikke trodd. Her fikk jeg en rå, saftig biff rett i trynet. Brutalt krydret, men den smakte godt.

Det er i grunnen rolig i maurtua på Klubben når jeg og fotografen entrer lokalet mens crewet er i ferd med å få det siste utstyret på plass. Jeg benker meg ved stearinlyset i hjørnet og ser opp på scena der tre kritthvite masker som er satt opp i taket, stirrer innbitt på meg. Jeg får en litt Tim Burton-aktig feeling i det den heller skumle intromusikken begynner å spøke med meg fra høytalerne. Lokalet fylles gradvis opp, og så står plutselig bandet der i all sin prakt klare med våpnene….eh instrumentene, og jeg har nettopp følt det som jeg var en del av en grøsserfilm. Gitarist og rasta, nice tenker jeg, og så rekker vokalisten plutselig opp knytneven, et signal til banden om at slaget kan begynne.

Bandet kjører hardcore-metal ut over hele fjøla: Trommer overtar for gitar, og growling overtar backingvokaler som nesten ikke kan høres gjennom den tykkflytende tåka oppe på scena, og fordi growling fullstendig tar over. Lys i rødt, hvit og blått gjør at det blir vanskelig å se bandet, men musikken er utvilsom lett å høre fra disse nordmennene. Benea Reach klarer å nå store høyder inne i det ellers så lave, men dog intime lokalet (som for øvrig passer denne type musikk), selv om jeg må innrømme at harcore aldri helt klart har å gripe meg skikkelig. Dog liker jeg energien, aggresjonen og den tighte lyden, kanskje mest fordi jeg ellers er en stor tilhenger av death metal-sjangeren. Direkte melodiøse kan man ikke direkte si at gutta er, og det er jo heller ikke hardcore direkte kjent for, allikevel blir det ett par sanger uten vokal også, som til tider minner meg om Mastodon, en av mine favorittgrupper for tiden.

”Hallloooo Cleveland” skriker vokalist Illka ut, mest trolig en referanse til ”This is Spinal Tap” der noen går seg vill på scena. Her er dette uttrykt ved at gitaristen Martin hopper opp på bardisken og spiller fletta av et måpende publikum. Drittkult.        

Publikum som står rett foran scena headbanger, ellers holder de fleste seg temmelig rolig, de er vel halvveis i sjokk. Kanskje ikke så rart med tanke på at det er harde saker og ikke rent få med desibel vi snakker om her. Avslutningsvis får vi servert noe som vokalist Illka Volume kaller trønderpønk, som jeg ikke klarer å skille fra det ellers så harde uttrykket. Lydteknikerne må få skryt for å ha gjort jobben skikkelig.

Vi kom, vi hørte, og kvelden ble aldri den samme.

Dato: Onsdag 07.10.09
Klokkeslett: 23:59
Sted: Knaus - Samfundet, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne

Bildegalleri:
MANHATTAN SKYLINE

Dato: Torsdag 08.10.09
Klokkeslett: 23:59
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Jon Salthe
Fotograf: Thomas Dragsnes

Bildegalleri:
EAGLES OF DEATH METAL

Klokken er 00.20 fredag morgen og to jenter stormer frem til scenen i Samfundets storsal mens de skriker «Josh Homme!!!!». Jeg tror de jentene ble litt skuffet en knapp halvtime senere da Motörhead drønnet over anlegget og trommis Joey Castillo fra Queens of The Stoneage kom på scenen.

Jeg tror skuffelsen varte i 20 sekunder.

Fra første skitne gitarakkord til siste cymbal-slag var konserten en ren oppvisning i hvordan en rockekonsert skal være. Konserten var full av morsomme kommentarer fra vokalist Jesse Hughes, og musikken hørtes faktisk ut som The Eagles som prøver å spille Death-Metal. Men det som dominerte denne konserten var Jesse´s sjarm.

Gjennom hele konserten ga publikummere  ham gaver som han brukte i showet sitt. Han fikk en gullkappe han prøvde, men han tok den av seg med en gang, til publikums store skuffelse. Et stykke ut i konserten fikk han en sjokolade av noen på første rad. Han smakte sjokoladen og sa (kanskje ikke helt ordrett): «I´ve smoked so much jazz-tobacco backstage that this could just as well have been sand. But if it was, it´s the best motherfuckin´sand I´ve ever tasted».

Låtmaterialet var variert og setlisten inneholdt sanger fra alle deres tre album. Allikevel var det nok sangene fra andrealbumet Death by Sexy som fikk publikum til å engasjere seg mest. Sangene «I want you so hard, I want you so good», «I gotta feelin» og «Cherry Cola» var nok de sangene som fikk publikum til å engasjere seg mest.

Frem til bandet gikk av scenen.

Etter en liten pause kom Jesse opp på scenen igjen, tok på seg Maton-gitaren, og begynte å spille Rolling Stones´ “Brown Sugar” i sin helhet. Dette var en veldig god måte å holde liv i publikum på, siden han overlot til publikum å synge tittelen, mens han sang resten av sangen. Etter solo-stuntet kom resten av bandet på scenen og fortsatte konserten i et kvarter. Mellom to sanger fortalte Hughes hvor glad han er i Turboneger. Dette fikk publikum til å tro at bandet skulle gjøre som de fleste andre utenlandske band på besøk i Norge, spille «I Got Erection». Det gjorde ikke bandet, men du kan vel si at publikum gjorde det for dem. De sang den i alle fall. Da publikum hadde sunget ferdig var klokken blitt kvart over to, og det var nok på tide å legge seg for både band og publikum.

Kvelden var ung og publikum spinnville. Dødens Dal har kanskje aldri vært mer levende enn den var denne fredagen. En utmerker avslutning på den ellers så kalde og noe triste, regnfulle uken. Datarock fra Norge og Franz Ferdinand fra England klarte å kaste trolldom inne i ett stappfullt trøndertelt der formelen så ut til å funke på sitt ytterste.

Resultatet: En vellykket og berikende konsertopplevelse som kommer til å sitte i hjernebarken i lang tid framover.

Det er stort å få Franz Ferdinand på besøk, jeg mener, musikken er som skapt for en kveld som denne der folk bare har lyst til å slå seg løs og være i ett med musikken. Som relativt ny til bandet kan jeg ikke annet å si enn at de klarte å få meg overbevist. Franz Ferdinand er ett sånt band som klarer å få fram alle slags emosjoner i musikken sin på den rette måten. Vi fikk høre alt fra rolig ballader og rock, til mer pønk og elektronika inspirert materialle ikledd en dose pop, og vokalist Alex Kapranos gjør en stor opptreden som gang på gang klarer å få med seg publikum som står og hopper, danser og synger om hverandre.  Skottene har ett rikt reportuar bak seg, og serverer oss bemåtelig av både nytt og gammelt, noe fansen ser ut til å digge totalt.

”Take me out” er for meg en skikkelig klassiker innen britisk pop musikk og jeg klarer ikke annet enn å synge og hoppe i ekstase når den blir spilt. Ellers ble blant annet sangene ”Ulysses” og ”No you girl" spilt fra den nyese skiva deres Tonight.

Det er alltid like arti å høre en engelskmann prøve å snakke på norsk, og når Alex skriker ut til publikum at kvelden kommer til å bli spesiell, tar jeg han på ordet på akkurat det. Ellers er de andre medlemmene beskjedne nok til å holde seg mer i bakgrunnen for showet, men blender seg allikvel lett inn der de står med findress og slips.

Det var ikke alltid like lett å se hva som foregikk på scena når alle sto og hoppet, men da var det greit at storskjermene kjørte en håndfull av tøffe videoer som passet utmerket til lydbildet. Det er helt tydelig at Franz Ferdinand har grepet, og den tighte og fengende musikken er like storlått som den er forfriskende, sår og rolig som den er fartsfylt og dansevennlig. Sceneshowet er også komplett idet samtlige av bandets medlemmer likesågodt bestemmer seg for å kjøre en allstemt trommesolo. Det er når vi tror at vi har fått høre den siste sangen at gutta på ny løper inn på scenen igjen til ellevill jubel og kjører oss gjennom fire ekstranummer sånn på tampen av kvelden. En noe overraskende teknoaktig-sang blir outroen for bandet og med det får vi litt gitarrunking med på kjøpet, noe som alltid slår an for rocker`n i oss.              

Det er for sent å skyte gullfugelen når elefanten har halen mellom bena. Her skulle du har vært!

Dato: Fredag 09.10.09
Klokkeslett: 20:00
Sted: Dødens Dal, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Pia Farstad Eriksen

Bildegalleri:
FRANZ FERDINAND
DATAROCK

Dato: Tirsdag 13.10.09
Klokkeslett: 20:00
Sted: Leirfossen Verk, Trondheim
Skribent: Andreas Fabio Overå Hanssen
Fotograf: Kim Marius Ilmo Bolin

Bildegalleri:
MARIT LARSEN
THERESE AUNE

Da jeg først leste om at det skulle holdes en konsert i en helt spesiell setting, nemlig ved Leirfossen kraftverk flere hundre meter under bakken, så syntes jeg det hørtes veldig spennende ut. Og når jeg så fant ut at det var Marit Larsen som skulle spille konserten, ble jeg enda mer nysgjerrig, siden jeg på forhånd så for meg at hennes type musikk ville passe veldig bra til hvordan omstendighetene ble beskrevet. Og spesielt ville det nok bli uansett…det er i alle fall første gang at jeg har vært på konsert med (påbudt) hjelm og refleksvest.

Men før Norges pop-prinsesse gikk på skulle Theres Aune varme opp publikumet. Jeg hadde aldri hørt om henne før, og hun inntok i alle fall scenen helt alene hvor hun spilte melankolske piano-pop låter, med en ganske spesiell type vokal som ikke falt helt i smak hos meg. Og blant de fem-seks låtene hun spilte så følte jeg at det bare var en ganske så annerledes coverversjon av Aquas ”Barbie Girl” som skilte seg veldig ut. Men nå skal det jo sies at om ikke det er vanskelig nok å være oppvarmingsartist i seg selv, så må det i tillegg som oftest en god del til for å kunne utrette det helt store når man bare har et piano og sin egen stemme til rådighet, etter min mening.

Marit Larsen dukket derimot opp sammen med et tremanns-band (eller eh…to damer og en mann) som bidro med bl.a. cello, akustiske gitarer, xylofon og backing vokal, når de åpnet med det flotte tittelsporet fra hennes andrealbum ”The Chase.” Og det ble fort bekreftet det jeg trodde på forhånd om at denne spesielle konsertarenaen, virkelig passet til hennes stemningsfulle og fengende pop-perler som også til tider er nesten like søte og sjarmerende som dama selv. For jeg tror det skulle godt gjøres at folk ikke trivdes i hennes selskap når hun var på scena. Hun var i kjempehumør, spøkte og lo, og så ut til å storkose seg gjennom hele konserten. Og jeg satte ekstra pris på at hun i forkant av de fleste låtene fortalte litt om bakgrunnen for at hun skrev dem, siden jeg synes det er veldig interessant å fordype seg i artistenes musikk.

Når jeg i ettertid tenker tilbake og scanner gjennom låtutvalget, så kommer jeg frem til at hun spilte fem låter fra hvert av sine to album, noe som omfatter bl.a. personlige favoritter som ”If a Song Could Get Me You” og ”Solid Ground,” mens hun også tok en kjapp tur tilbake til hennes M2M-fortid med ”Don’t Say You Love Me.” Men kveldens store høydepunkt, i mine øyer, kom selvfølgelig med det som er min klare Marit Larsen favoritt; landeplagen fra to år tilbake ”Under The Surface.” Jeg synes studioversjonen er en av de aller beste norske pop-låtene jeg noen gang har hørt, og med den glimrende live-tolkningen denne kvelden skapte hun og bandet et av de vakreste konsertøyeblikkene jeg kan huske å ha vært med på. Også ekstra stas når hun på forhånd fortalte at hun egentlig annså låten som såpass personlig at hun var usikker på om hun turte å putte den på plate.

Jeg synes dette nye UKA-konseptet ble en suksess og en minneverdig kveld. Lyden var bra, stemninga var fin, og Marit Larsen sjarmerte nok de aller fleste når hun sørget for å gjentatte ganger få frem smilet hos folk. Hun beviste seg også verdig sin status i pop-Norge ved å demonstrere at hun ikke bare er en dyktig låtskriver og studioartist, men også i stand til å formidle sitt særegne uttrykk gjennom live-formatet på imponerende vis. Så jeg tror nok publikumet hadde en bra følelse i kroppen som kom godt med, når de etter konserten kjente melkesyra i beina på vei opp den lange og bratte tunnelen som førte til utgangen.

Bushmans Revenge er en instrumental jazz/hardrock/improvisasjons-trio med en utstråling det skal noe til å matche. Lydbildet er utrolig variert for disse gutta spiller alt fra rolige varme rytmer til skikkelig rocka beats. Og det skifter fort, i det ene øyeblikket sitter du der og nyter en harmonisk balladebit bare for å bli slått i trynet av noen matematiske takter med sær timing og heftig vreng. Disse gutta tar deg virkelig på senga. Like plutselig som det begynte avtar det igjen og lyden flyter bare ut i en stor smørje som fyller opp absolutt alt tomrom. 

Her er det improvisasjon og dette er absolutt noe de har taket på. Bass og heftige jazztrommer driver det hele framover mens gitaren har en slags fri flyt oppå. Gitaren utfører nemlig en hel rekke oppgaver i Bushman, bryter rytmen, følger rytmen, lager et herlig støy og lyd tak med variert effektbruk og en fantastisk vreng og dette er bare noe av det! For Bushmans Revenge har flere triks i ermet. Disse gutta klarer å lokke ut noen ganske sære lyder som er med på å sette prikken over i-en. Det skrapes og hamres på cymbaler for hånd og med stikker. Bassisten banker på halsen og kroppen på bassgitaren samtidig som han spiller på stemmeskruer og hamrer på alle fire strengene samtidig og lager et herlig brygg med bånn og trøkk i. De hadde trukket mer en bra med folk til å være Edgar på en onsdag, og folk likte det de hørte. Dette er noe av det mest energiske jeg har både sett og hørt på lenge. Det kan nok sies at de er mer en enn håndsbredde sære og musikken deres vil nok ikke falle i smak hos alle (selv om den gjorde det hos undertegnede).

Dato: Onsdag 14.10.09
Klokkeslett: 19:00
Sted: Edgar - Samfundet, Trondheim
Skribent: Christoffer Holseter
Fotograf: Bjørg Udahl

Bildegalleri:
BUSHMAN'S REVENGE

Dato: Onsdag 14.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Klubben - Samfundet, Trondheim
Skribent: Christoffer Holseter
Fotograf: Thomas Dragsnes

Bildegalleri:
FIRST AID KIT

Klokka 22.55 var klubben på Samfundet absolutt helt stappa full. First Aid Kit fra Sverige hadde også kvelden før fylt opp Klubben som en av UKAs utvalgte artister. First Aid Kit består av to unge jenter som neppe kan være mer en seksten, sytten år, men alderen er ingen hindring. Disse jentene har nemlig en stemmegave fra en annen verden. De satte stemminga med engang de entret scenen, deres jentete tenåringsfremtoning kan nok smelte selv de hardeste sjeler. De består bokstavelig talt av sugar, spice and everything nice. Så raskt de satte i gang med sin fengende folkelige gitar/synth pop fikk man følelsen av å bli satt i sin egen lille drømmeverden. Musikken tar deg av sted på en eventyrlig reise, det er ikke av det mest avanserte. Noe det heller ikke er ment å være. 

Jentene fikk raskt god kontakt med publikum, det ble en del fnising og barnslige vitser som passet innpakningen deres perfekt. De spiller helt klart på å være to søte små jenter som har noe uskyldig barndom igjen i seg og vi elsker det! Men når de spiller får man et helt annet inntrykk av jentene. Det er profesjonelt og stødig, og låtvalget stråler av modenhet og livserfaring disse jentene umulig kan ha. Musikken er med andre ord mer enn voksen.

Utsolgt sommerfest i Storsalen

Torsdag føltes det faktisk som om oktober hadde blitt til juli, for oss som var på konsert i Samfundets storsal. Postgirobygget sjarmerte og varmet publikums hjerter med den søte koserocken sin. Hele publikum sang med på alle sangene, lo og koste seg.

Konserten begynte med at bandet gikk på scenen til dommedagsinspirert instrumental-heavy over anlegget, et utrolig kult lysshow og masse røyk. De tok på seg gitarene, og begynte begynte å spille. Konserten var en hitparade fra ende til annen. Gitaristen spilte noen fantastiske soloer mens han sto i klassisk Brian May-positur, og vokalist Arne Hurlen gikk ned i fotografpiten rett som det var for å hilse på publikum. De spilte alt fra koselige partylåter som «Idyll»og «Lei av å bli lurt», til mer «punka» sanger med god innlevelse. Og alle var fortsatt med og sang og koste seg.

Det var ikke få ganger Arne Hurlen understreket deres tilhørighet til Trondheim. Han fortalt titt og ofte mellom sangene om at «Denne sangen ble skrevet på en forelesning i matte 1a» (idyll) og om hvor fint de hadde det når de bodde i Trondheim, og om leiligheten han bodde i, og om deres første konsert under RUKA 96.

Det går egentlig ikke an å plukke ut gode og dårlige sider ved denne konserten. Det går kun an å plukke ut dårlige småting ved de gode sidene. Det beste med konserten var showet. Det var en positiv overraskelse å se hvor mye bandet hadde å gi fra scenen. Men allikevel virket det litt påtatt. Det var et show som hverken sto i stil med imaget deres eller musikken. Det blir litt Dumdumboys spiller deLillos’ sanger med Turboneger sitt sceneshow. Litt påtatt rett og slett.

Musikalsk sett er Postgirobygget et typisk norsk pop/rock-band, som spiller musikk godt inspirert av «de fire store» i norsk rock (Raga Rockers, Jokke og Valentinerne, deLillos og DumDumBoys). Det må sies at hvis vi skulle fått plass til Postgirobygget i en «de .... store» måtte det kanskje blitt «de syv store» for de er ikke så bra.

Som en konklusjon kan jeg si at det var en kjempebra konsert og publikum hadde det sikkert kjempegøy, men det hadde blitt mer troverdig hvis bandmedlemmene hadde sittet på hver sin barkrakk. Med solbriller. Fulle.

Dato: Torsdag 15.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Jon Aareskjold Salthe
Fotograf: Aasta Ur

Bildegalleri:
POSTGIROBYGGET

Så kom kvelden trønderne hadde ventet på lenge. Ett av det største trekkplasteret under UKA skulle endelig komme å spille for oss. Vi snakker selvfølgelig om Åge Alexandersen og Sambandet, kongen av trøndere, kongen av bartebyen, selve ikonet og kanskje den breieste bærebjelken norsk musikk har hatt noensinne.”Levva livet” og ”Fire pils og en pizza” er sanger vi nordmenn nærmest har tatt inn med morsmelka. Jeg er sikkert på at om vi bare hadde fått Åge i kveld, tror jeg ikke at folk akkurat hadde gått av skaftet fordi. Slik er det dog ikke, for fram fra sekken har han meg seg hele to band til som skal moro oss før kronjuvelen kan settes på plass. Med seg på det laget har han The Dynamite Kids med selveste Dag Ingebrigtsen, samt Sie Gubba, litt god gammel country/dansebandmusikk, som forøvrig skulle starte festforestillingen. Jeg får meg en kaffekopp fra en tønne merket ”karsk” og går i retning teltet. Det store eventyret kan begynne, og folk er klare til å høre på, klare til å bli trollbundet slik bare Åge og Co klarer å formidle det glade budskap.

Det er ikke alt for mange sjeler som har møtt opp så tidlig som til halv 7 når Sie Gubba skal fyre løs, allikvel får jeg ett inntrykk av hva jeg har i vente for kvelden. Folk har kommet langveisfra ser det ut til, dialekter og kostymer jeg ikke har sett maken til. Flere generasjoner samlet på ett sted. Ett ungt par står og svinger seg borte i hjørnet nær høytalerne, andre går og smiler til folk med påtegnede barter, kjelledresser med buksespenner og parykker med hårbånd. Jeg er en av dem som smiler.        

Akkurat idet en modifisert versjon av nasjonalsangen er ferdigspilt, har jeg så vidt kommet meg bort til mylderet av folk oppe ved scenen. Og boom så er Sie Gubba der, med feler, gitarer, trekkspill og smilebarter. ”E D Nokka liv? E D Nokken Trøndera her?” skriker vokalisten ut og spiller oss sangen ”Heimafrå”. Ikke helt min stil dette, litt for mye hjem til mor, litt for mye dansebandfeeling. Bandet sparker i med kule gitar soloer og vakre fele harmonier, men det gjør seg litt dårlig med sanger som ”sommerfestival” og ”Scooter” når det pøsregner utenfor. De mest frelste digger dette imidlertid totalt, og sanger om fjellryper og flåklypa er nok de jeg likte best av det som ble spillt. En kul coversang der fiolinisten nok en gang redder mye av stemningen. ”Finast jenta” er vel den sangen de fleste synger med på, mens man holder rundt sin kjære eller ølen og slår av en skål. Det er jo trønderfest tross alt. Når jeg omsider snur meg er plutselig salen stappfull, har du sett på maken, joda det skulle forresten bare mangle, for på denne konserten har det vært utsolgt billetter en god stund.

Dag Ingebrigtsen trenger vel egentlig ikke noen dypere presentasjon. Av likevel får vi nettopp det, ett lite flashback av tidligere sanger på monitoren når han var i The Kids, mens gutta gjør seg klare på scenen. Ikveld har vi imidlertlig den enda mer rocka Dag som vil vise seg fram. Solbriller, Cowboyhatt, dødninghode på beltet og medlemmer som ser ut som de kommer rett fra Judas Priest hører da selvfølgelig med. ”Vi har gleda oss jævli leng” skrikes ut og vi får ”Forelska i lærer`n” som jeg tror samtlige synger med på. Ingebrigsen kjører noen coverlåter også, ”Drums of war” faller i smak, og på slutten av sangen skåles det med publikum. Gutta kan det å skape liv, det er det i hvert fall ikke noen tvil om. Ellers får vi sanger som handler om alt fra RBK til Ullevoll, Rosenborg til Rolling Stones og en del gamle TNT sanger som eksempelvis ”Harley Davidson”. Og nei han har ikke glemt oss: avslutningsvis spilles ”Vil du væra med mæ hjem i natt” med et like engasjert publikum som børjan. Det er ingen som vil bli med noen hjem nå uansett, selv om Ingebrigten bor aldri så nær Dødsens Dal. Nå vil folk ha trønderlegenden Åge på scenen.

Publikum har begynt å vifte med plakater og virker spesielt gira. Fra der jeg står, kan jeg høre ropet av hundrevis av fans: ”ÅGEÅGEÅGE”. Storskjermen viser oss ett lapteppe som på en teaterscene, akkopagnert av noe som ligner flamencomusikk. Fra røyken og mørket på scena kan jeg så vidt se konturene av Åge som som skal til å gå på scenen. Det oppstår noen mikrofonproblemer helt i startet som fort blir fikset uten at det gjør noe med stemningen. De første sangene som spilles blir fra den nyeste plata fra 2008 ”Katalysator”, men etter hvert kommer de jeg kanskje husker Åge Alexandersen best for: ”Rosalita”, ”fire pils og en pizza”, ”Hold fast” og ”Rio De Janeiro”. De gamle og gode sangene som imidlertidlig har fått en fresh ny innpakning med herlige nye gitarsoloer som gjør mange av sangene mye kulere i mine ører. Gitaristene klarer å få sanger jeg har hørt hundre ganger før til å høres ut som nye, og spesielt når Leva livet spilles blir jeg nærmest rørt til tårer der jeg står og lever meg inn i lange og melodiøse sluttsoloer. Det blir også tid til de litt mer morsomme sangene som ”fotballen den e rund”, og dette utgjør en fin variasjon av materialle for noen og enhver. Av spesielle innslag syntes jeg det var tøft at scenen skjøt flammer under ”mykkje lys og mykkje varme, og kanskje spesielt stilig var det når Åge tar i og synger i en av tubaene mens noen blåser ut veldreide toner fra den. Vi får en fiffig coverlåt mot slutten, ”Twist and Shout”, og jeg kan ikke annet å si enn at den pakka vi får her rocker noe sånn inn i natta som det går an å komme. Gang på gang takkes fansen som har stilt opp, og til gjengjeld får Åge og Sambandet tilbake det dobbelte. Åges 60 år til tross, ser ikke ut til å ha satt noen spor, heller det stikk motsatte. Dette er som en god vin som bare blir bedre med årene.

Dato: Lørdag 17.10.09
Klokkeslett: 22:00
Sted: Klubben - Samfundet, Trondheim
Skribent: Nima Dehnavi
Fotograf: Bjørg Udahl

Bildegalleri:
NEPTUNE SURFCLUB

Relativt ukjente Neptune Surfclub er et fem-manns hip hop band fra Sandesjøen i Nordland, med en trompetist(!), DJ, rapper, bassist og trommis, og gruppen er aktuell med selvutgivelsen ’’No time to waste’’. De var innom Trondheim for første gang på lørdag, og det skulle vise seg å bli en spennende konsertopplevelse med en mix av hip hop, jazz og funk.

Forsinkelser er som oftest noe man regner med på konsert, men gutta i Neptune Surfclub var punktlige, noe den halvfulle salen satte pris på. Helt fra første låt ga gutta alt, og første inntrykket kunne ikke vært bedre hvor trompetisten imponerte med funky toner over hip hop beats. Låtene deres var stort sett på engelsk, noe rapperen i gruppen mestret, men det var et par låter på norsk (med nordlandsk dialekt) hvor de hadde med seg et par gjesteartister som var helt greie. Etter noen låter begynte salen å fylle seg opp og plutselig var det trangt rundt meg. Høydepunktet var da trompetisten tok opp en ekstra trompet og spilte på begge samtidig! Alle mann i bandet viste ferdigheter både musikalsk og i sceneteknikk, de mestret å få med seg publikum og det er alltid kult å se publikum hoppe opp og ned til ’’bangin’’ musikk., og da konserten var slutt ’’nektet’’ en del publikum å forlate salen i håp om en encore.

Klubben er ei intim scene til å begynne med, når det atpåtil er satt opp flere bord, og folkemengden øker blir det enda mer tvungen kroppskontakt. På godt og vondt. Hadde det vært et rock eller metal band der den kvelden kan jeg tenke meg at stemningen ville vært betydelig mer intens, men det var ikke de sjangrene som sto for døren. Motif skulle spille. Motif spiller jazz.

Eksperimentalt, og tidvis kanskje vanskelig å høre på (kanskje) for de som er ikke har satt seg inn i musikken før. Som meg. Allikevl kunne jeg ikke unngå å bli litt fenga. De lange tekniske soloprestasjonene, som man aldri kunne vite hvor gikk hen var alltid overraskende. Samme hvilke av medlemmene som fremførte dem. Selv likte jeg best trommene, de var utrolig artig å se.

I salen var det også mange som smilte, og nikka i takt. Men ellers sto de fleste stille. Alderen varierte stort, men de aller, aller fleste så ut til å få det de kom for. Motif lot seg villig lede an av sine enkelt prestasjoner. Kanskje kunne det vært litt mer energi blant de som ikke spilte, istedet for å bare sitte ned og slappe av når de venta på sin tur i rekken av solodeler. Men scena er liten, og når man skal ha opp piano og trommesett, i tilleg til da 4 andre medlemmer så er det også begrensa med hva man kan ta seg til.

Dato: Mandag 19.10.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Klubben - Samfundet, Trondheim
Skribent: Magnus H. Blystad
Fotograf: Kim Marius Ilmo Bolin

Bildegalleri:
MOTIF m/ PETTER VÅGAN & HÅKON KORNSTAD

Dato: Mandag 19.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Magnus H. Blystad
Fotograf: Aasta Ur

Bildegalleri:
GORGOROTH

Før konserten har ryktene. Rykter om snekring av kors blant annet. Metalheadlinern til uka sto for døren. I denne omgang hadde valget falt på blackmetallerne i Gorgoroth. Et band som nesten er mer kjent for aspekter som er ved siden av det musikalske, og som man da naturlig nok gleder seg til å se live. Dette var også release konserten, for bandets første skive uten Gaahl, med Infernus som eneste gjenværende originalmedlem.

Men før vi kommer så langt får vi en urimelig fotokontrakt i hånda. Som kort fortalt hevdet at alle bilder som skulle tas denne kvelden skulle bandet ha like rettigheter som Icon Music Mag eller fotografen på, samt at de skulle sendes over i fullformat til en mailadresse. Vår reaksjon på kontrakten kan du lese mer om i bildegalleriet.

Etter utfylling av den var det klart for kvelden, og for meg UKAs hovedattraksjon: Gorgoroth.
I salen sitter flere mennesker som ikke går i svart, men disse drives snart bort av black metallens liflige toner. Og liflig låt det også i blant, mange deler av mange låter var faktisk temmelig ålreit. Musikalsk var det ikke så ille, men det var ikke helt super duper bra. Og det var ei heller det man merket seg best.

Det undertegnede la best merke til, var vel egentlig noe som manglet. Nemlig showet. Et bm-band som går på scena lydløst etter en sørgemarsj intro, spiller låtene sine, går av til en outro, uten ekstra nummer, og uten å kommentere på noe som helst eller i det hele tatt prøve å kontakte publikum direkte....vel. De må ganske enkelt ha et mye bedre materiale, og en mye bedre oppvisning på scena enn Gorgoroth denne kvelden. Musikkens intensitet ble ikke speilet av opptredenen, som hovedsaklig besto av en liksminket vokkis med overteatralske blackmetal positurer.

Minor Majority har jeg alltid likt godt på grunn av Pål Angelskårs såre og melankolske stemme og hverdagslige tekster. Det er noe med denne musikken som rører sjelen på den rette måten, slik som Ryan Adams, Ane Brun og Thomas Dybdahl klarer å få til på lignende vis. Den er så ærlig og utilslørt, så lett som en fjør som bare svever av gårde over gulvet og lander mykt i fanget ditt. Flere må ha følt det på samme måten som meg, for her må Storsalen ha vært overbooket og vel så det. Kanskje likeså greit å ha noen å støtte seg til når den tunge melankolien kommer smygende på. Men det var ikke bare publikum som overrasket i kveld. Jeg følte at bandet klarte å rocke opp sangene sine i mye større grad enn på platene, til tross for dette oppførte publikum seg slik som jeg hadde forventet. Fromme som lam på vei til enga for å gjøre seg rikere på rockpop og søte ballader.

Det er litt småskjenert band som kommer på scenen iført olabukser og med kassegitarene på ryggen. Showet starter med sangen ”Try me” fra den nye plata ”Either way I think you know” som fortsetter der den siste platen ”Reason to hang around” sluttet. Videre går ferden til ”After tonight” som også er ny både på den ene og andre måten. Her får vi fantastiske soloer som publikum går av skaftet av, og det takker bassist Henrik Harr Widerøe oss for. ”Utrolig bra å være her” ropes ut til publikum som for øvrig ikke er rent få med kjærestepar i kveld.     

Vi får ett lite pauseinnslag fra Pål som snakker om hvordan han fikk inspirasjon til noen av låten til nyplata. Inngående her er brune kafer og sære gamle damer med konvoluttskrin. Det blir jo litt småmorsomt når han forteller det, selv om sangen som kommer etterpå er mer i det alvorlige hjørnet. Jeg ble litt satt ut av lyskasterne fra scenen som nærmest blendet meg her, men det er ikke akkurat noe jeg bryr meg så mye om der og da. Dette er fett og fengende på en slik måte jeg ikke har sett så alt mye til ellers under UKA.

Hitsene kommer gjennomført i helstøpte hjerteformasjoner og vi får ”Dancing in the backyard”, ”Gave her away”, ”Come back to me” og ”supergirl” i frekke innpakninger. Bassisten switcher over til banjo og ser ut til å storkose seg med det, mens publikum hopper opp og ned, kanskje for å prøve å få bort klumpen i halsen.

Mens resten av bandet går av scenen, får vi en sololåt fra Pål som gliser framme på scena og klimprer uabrutt videre på gitaren.

Det er heftig å være på en konsert med så mange rolige publikumere. Alt er liksom greit i kveld og slik det skal være. Minor Minority overbeviser stort både med gammelt og nytt materialle, og alle musikkerne bidro med den gode stemningen enten det var fra såre vokaler, fløtemyke gitarer, layback trommer eller fengende synth noter.

Dato: Tirsdag 20.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Kenneth Staurset Fåne

Bildegalleri:
MINOR MAJORITY

Svenske Detektivbyrån var ukesartisten denne uka, og konserten vi overvar var den andre av tre. Før de trår til scenen går derimot Fredric opp. Med sitt enmannsband “One Man Freak Show”. Nesten melankolske poppete toner, ledet an av en gitar. Dette var en høyst trivelig måte å starte kvelden på, men det vakke så mange som fikk det med seg så det ut til.

Han spiller bare noen få låter, før han går av, og introduserer kveldens hovedband. På dette tidspunktet er det omtrent fullt inne på klubben, og senere skulle det komme fler, så til slutt sto folk i kø ut døra. De to medlemmene i Detektivbyrån går på scena, showet starter med «Om Du Møter Varg».

Og hadde du ikke hørt noe som helst, absolutt ingenting, av bandet, så ville du nok på dette punktet blitt svært overrasket. Musikken var sterkt inspirert av Yann Thiersen's låter fra «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», og kunne vel egentlig vært en del av filmen der. Xylofon og trekkspill skulle lede ann mesteparten av kveldens låter. De andre var mer synth fokuserte. I blant var sangene blandet, mens andre ganger var de f.eks helt uten trekkspill. Og om man har trekkspill med i ei låt skal det mye til for at det ikke blir dominerende.

Men det gjorde ikke meg noe egentlig. Den gjennomgående triveligheten som de spredte om seg, både når de fortalte om det de hadde lært og opplevd i norge (at gruppe sex ikke heter «klumpesnusk» på norsk f.eks, og at det er umulig å være sint på norsk) og gjennom den absolutt glade musikken som jeg bare kan beskrive som en blanding mellom musikken fra mumidalen og et fransk tivoli, gjorde hele aftenen med dem opp i mot perfekt!

Jeg husker enda gutterommet mitt fra tidlig 90-tallet: i klesskapet hang det det noen spygrønne hip-hop bukser, på veggene hang plakater av 2 Unlimited, og i cd hylla bognet det av plater av Dj Bobo, Culture Beat og Captein Jack. Det var da det var kult å råne i byen med bassen på fullt og danse villmann på diskoen. Kanskje var det litt korny, kanskje var det litt sært, men aldri i verden om det var kjedelig.

90-tallsfest med Aqua nede i Dødens Dal fikk alle til finne fram til klær gjemt lengst bak i skapene igjen. Lene Nystrøm, vår egen Eurodancedronning skulle på scenen etter elleve år, mer eller mindre borte fra rampelyset. Vi sto klare til bli frelste igjen på tyggegummi musikk og landeplager, rappevokaler og klessdrakter ut av en annen verden. Med seg på festen har Aqua med seg supportbandet Donkeyboy, viss sanger utvilsomt har sneket seg inn på tv og radio som en farsått i det ganske land i en lengre tid. Vi tok dem i mot med åpne armer, vi sang, vi danset og vi ble ført tilbake til en tid der alt var catchy og solskinn hele dagen. Presis Kl.8 setter vi oss i tidsmaskinen og det er Donkeyboy som åpenbarer seg på scenen, mens publikum gjør seg klare iført Spice Girls kostymer, Baywatch jakker og litt for mye sminke. ”Let`s go party!!!”

Dødens Dal må være et perfekt sted å spille for ett så lelativt nytt band som det  Donkeyboy er. Ny skiva ”Caught in a life” har akkurat kommet ut og medlemmene fra Drammen kunne ikke bedt om ett mer engasjert publikum enn det som de fikk denne kvelden. Her er det gladpop og synth for alle penga, og bandet ser ut til å trives maksimalt. Vann dusjer scena og vokalist skriker ut gang på gang hvor lenge de har gledes seg til nettopp denne dagen. Selv om trøkket er tilstede blant publikum nær sagt fra første note, tar det alikvel et par av de mer kjente sangene før vi slipper taket og begynner å synge med så godt det lar seg gjøre. Først når ”Ambitions” starter opp, begynner det virkelig livet nede på gulvet. Folk hopper og danser og slår ut håret så det står etter, og oppe på scena utveksles store smil som vi tar imot før vi synger med som om vi ikke har gjort noe annet hele vært liv. Det ser utvilsomt ut til at publikum kjenner sine favorittbiter, men Donkeyboy har også mye annet kult på lager som de frister oss med. Gjesteopptreden på sangen ”Awake” med Linnea Dahle var utvilsomt kul og ”Broke my eyes” er også ett drivende flott mesterverk av oldschool synther, lyse vokaler og drømmende landskaper. Tittelsangen ”Caught in life” med sitt balladepreg er en flott avslutning for et band som definitivt har en gylden framtid i sikte. Musikken er så proppet av emosjoner, ambisjoner og fengende riffs og hooks at det er lett å forstå at platen deres allerede har solgt til platinum. Har vi en ny Aha her, hvem vet?

Og så kom ventetiden på Aqua-Lene. Dette må ha vært ett de mest trange, varme og klamme femten minuttene jeg har vært borte i på en stund. Men dette var så utvilsomt glemt når scenen settes fyr av spotlighter og røykmaskiner og vi har hovedattraksjonen trygt på plass. Som sikkert de fleste har fått med seg har Aqua tatt ett steg tilbake i tiden, nærmere bestemt til 80-tallet når de her gjør comeback for fulle hus. Vi får se Lene i det som alltid, i hvert fall i mine øyne, har vært hennes rette element. Hun rocker hardt og har definitivt vokst seg betydelig lengre enn siden Barbie Girl. Introvis får vi en solo som blander Top Gun med Airwolf før vi får den nye hitsen ”Back to the 80`s” som blander seg fint inn sammen med gitarister, korister og trommer av det harde slaget. Alle de virkelig kule sangene blir spillt som ”Cartoon Hero”, ”Dr Jones”, ”Turn Back Time”…og selvfølgelig ”Barbie Girl”, men ellers har de også skviset inn noen nye som slettes ikke høres så verst heller. ”Shaky Stevens” er en av dem, og selv om det kanskje ikke låter så Aqua ut, høres det definitivt Lene ut, og hvem liker ikke god gammel rockandrock sånn på tampen?

Vår kjære danske rapper Rene tar seg tiden til å slå av en prat med publikum som forholder seg til både dansk, engelsk og norsk, mens Lene skifter til ett nytt klessplagg bak scenen. Flagg veives i vinden og røykmaskinene fyrer løs og legger scene i hvit.

Det er kult når man tar opp folk til scenen, og her er det en sølvknitrende gutt som får sjansen til både å synge med og ha Lene på fanget til publikums hylende begeistring. Selv kommer hun inn med indianerfjær og rød skinnbukse ett sted i siste akt og gir oss ”Freaky Friday” og ”Belong to the sea”. Nok en gang med 80-tallspreg over seg som fint står i stil med Lenes t-skjorter av Motorhead, Iron Maiden og Van Halen.

Vi digger utvilsomt den nye Aqua, og så giret er vi at vi til og med klarer å få danceprinsessen til å smågrine på scena. Lene roper ut ”Jeg elsker dere” og bandet blir pent nødt til å koble til anlegget på nytt, noe de påstår de vanligvis ikke gjør, mens vi får ”Back to the 80`s” enda en gang. Det må sies at det var flott at musikken ble spillt med live-band og vi slapp programmerte trommer for denne gang, og dette gjorde sitt til at lyden var mer eller mindre upåklagerlig hele kvelden.

Dette var en positiv mimringsstund som jeg tror alle kjente seg litt igjen i, og når festen på scenen var over, strømmet folket over til Samfundet for å fortsette mimringen litt lengre ut i de glade nattetimer. Definitivt ett av de freshere innslagene under Uka, og en gledelig gjensyn som avslutning på en tre ukers lang og vellykket musikkfestival.

Dato: Torsdag 22.10.09
Klokkeslett: 20:30
Sted: Dødens Dal, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Pia Farstad Eriksen

Bildegalleri:
DONKEYBOY
AQUA

Tilbake til konsertoversikt  

Dato: Lørdag 24.10.09
Klokkeslett: 21:00
Sted: Dødens Dal, Trondheim
Skribent: Kenneth Staurset Fåne
Fotograf: Pia Farstad Eriksen

Bildegalleri:
GÅTE

Tilbake til konsertoversikt  

Publikum elsket gjensynet med Gåte, fire år etter deres siste konsert. Omtrent 6000 fikk se det som kanskje var bandets beste konsert gjennom tidene.

Presis klokken 21.00 begynte lyset i Dødens Dal å forandre seg. Publikumet manet på med å rope ”Gåte, Gåte, Gåte” og etter hvert fikk man se konturene av Sveinung Sundli på storskjermene til stor begeistring blant publikummet. Ut på scenen kommer Gunhild, kledd i hvitt som en engel og fremfører ”O grusomme skjebne”. Resten av bandet følger på og publikum reagerer med høy jubel og begeistring.

Da bandet deretter spilte låten ”Bendik og Årolilja” ble det allsang for alle pengene, og det skulle vise seg at dette skulle skje flere ganger under konserten. Låtene som ble spilt var hentet fra bandets to album, Jygri og Iselilja, men med variasjoner som man ikke hører på plate. Gåte sørget for at konserten aldri rakk å bli kjedelig. Medlemmene i Gåte var spillelystne til tusen og man så ikke noen tegn på at de ikke hadde spilt sammen på fire år.

”Det er så fantastisk å stå her” roper Gunhild Sundli ut til publikummet som responderer med ellevill jubel. Bandet var engasjerte og det vises godt at de har jobbet hardt med å få dette til. Publikummet kunne heller ikke få nok av Gåte og de fleste av dem ble med på massiv allsang på låtene ”Bendik og Årolilja”, ”Sjå attende” og ”Du som er ung”. Stemningen vokste for hver låt som ble spilt og stemningen ekspanderte ytterligere da låta ”Jomfruva Ingebjør” ble spilt. Bandet tok helt av på scenen under låten og viste publikum hva ekte engasjement var. Helt klart undertegnedes favoritt denne kvelden. 

Bandets gitarist Magnus Robot Børmark var høyt og lavt under konserten og var kanskje den som ikke tenkte så mye på om instrumentene sine skulle gå i stykker eller ikke. To-tre meter over scenen oppe på en høytaler spilte han en solo, før han slengte seg ned igjen helt uten sikring. Likevel var det Sveinung Sundli som faktisk knakk fela si to under en av de siste låtene bandet spilte. Om dette var et symbol på at Gåte nå er over for alltid er uvisst. Heldig var i hvert fall de som tok imot da Sundli kastet de to feledelene ut til publikum. Det må være et bra klenodium å ha hjemme i stua.

Jeg har sansen for Storsalen på Samfunnet. Det er god plass, åpen og bra lyd, og det er lett å se hva som foregår på scenen. Noe bråk før showet denne kvelden måtte man bare tåle, folk var vel både lei seg og spente på en og samme gang. Lei seg for at UKA nå nærmet seg faretruende i dobbel forstand, spente for at svenske soulprinsesse Veronica Maggio fra Uppsala ville komme på scenen. Det tok litt tid før hun endelig kom, men innen den tid hadde salen roet seg ned noe som var likeså greit. Der sto hun plutselig i hvit kjole, etter en rolig og avslappende pianointro fra en av de to keyboardistene.

Veronica starter rimelig funky og soulete med ”Vinnaren” som får folket med, og det må sies at keyboardistene skal ha mye av æren i kveld for å dra folk inn i festavslutningsmodus. Jeg prøver underveis å kategorisere musikken, og selv om det er noe opp i mot pop og litt rockete soul, er det ganske tydelig at Maggio selv holder seg tro til soul størsteparten av tiden. Det er i seg selv ikke noe problem, men i dag syntes jeg lyden var litt dårlig, det var litt vanskelig å høre vokaler. Noe som er litt dumt når stemmen er store deler av attraksjonen.  Sett bort fra dette virket Veronica rolig og balansert og i utmerket form, tok seg en øl og flørtet med publikum gjennom musikk og kroppsuttrykk. Klesskifting er også noe som mest trolig skal passe til musikken hun benytter seg av, og her skiftet hun til svart kjole en halvtime ut i showet, mens vi fikk en lengre keyboardsolo som nesten ikke virket å ta slutt.

Det er ikke bare jenta selv som sjarmerer, musikken sunget på morsmål er også en faktor som slår an, og hverdagslige tekster gjør det lett og synge med og leve seg inn musikken. ”Måndagsbarn” og ”Stopp” var fine sanger som gjorde nettopp denne nytten, og folket koste seg med smilemunner fra rekke til rad.

Dato: Søndag 25.10.09
Klokkeslett: 23:00
Sted: Storsalen - Samfundet, Trondheim
Skribent: Øystein Sporsheim
Fotograf: Bjørg Udahl

Bildegalleri:
VERONICA MAGGIO

Tilbake til konsertoversikt