IMM

(journalist: Alexander Blø)

Fotograf Nikolai Ugelvik og jeg møter bandet i seks-tiden innest i en mørk sidegang til Fru Lundgreen, hilser, og setter oss ned for å prate.
Jeg begynner med å spørre med hvorfor de valgte akkurat navnet Musth, som er en tilstand brunstige elefanter beginner seg i.
Etter litt diskusjon kommer det opp noen stikkord; bandet er brunstig, navnet er litt skummelt, litt spennende, litt kult, på samme måte som musikken som musikken. I tillegg er det hindi for galskap.

Jeg spør om de har vært i Trondheim før, og får til svar at de har spilt to konserter her før, en gang som oppvarming for Miksha på 3B og en gang på Blæst. De sier det alltid er moro å spille her, og de føler at de blir veldig godt mottatt her og folk er generelt mer åpne en i Oslo. De mener det er litt vanskeligere å bli lagt merke til der, i og med at tilbudet er så mye større, og det er mye mer kamp om hvor folk skal bruke pengene sine. Trøndere er bra folk.

Etter den lille digresjonen begynner vi å snakke litt mer spesifikt om Musth igjen, da spesielt bakgrunnen til bandet.
Jeg blir fortalt at Musth hadde sin spede begynnelse i Moss, da Erik og Øyvind spilte sammen. De begynte å spille sammen med Christian, da de hadde hørt at han var kjapp på pedalen. Christian tok med seg Ola Håkon fra musikkskolen, og bandet var startet. De hadde en annen vokalist i starten, men det fungerte ikke så godt, og da begynte letingen. De fant ingen med en gang på tross at de hadde inne ymse forskjellige personligheter på audition, og startet dermed som et instrumentalband. Det skulle gå et år før de fant personen de lette etter, Pål. Han var den første hvor alt klaffet med en gang. Pål var i første omgang med i to måneder, før han reiste bort en stund og kom tilbake igjen etter åtte måneder.
På spørsmålet om hvordan tiden uten vokalist var, svarer de at de føler at tiden uten vokalist var velbrukt, de fikk jobbet mye med låtene, bandet ble flinkere til å finne hverandres sterke og svake sider, og utnyttet dette, noe som gjorde at både bandet som helhet og bandmedlemmene i seg selv ble bedre. De har alltid laget ting de ikke helt fikk til med en gang, spiller litt over evne, men pusher seg selv og hverandre, og blir bedre av det. Pål trekker frem vokallinjene som eksempel og forklarer at når han først skriver det, så får han det ikke til, og det høres ikke bra ut, men når det først sitter, så blir det kult. Dette fører selvsagt også til stor fallhøyde for vokalen live.

Men hvor kommer Musth fra, rent musikalsk sett?
- Alle i bandet hører på – og har spilt forskjellige typer musikk før. Enkelte har alltid spilt metal, med varierende trivsel. De ulike musikerne i bandet tar med seg forskjellige synspunkter og kvaliteter.
De ulike musikerne i Musth har ulike inspirasjonskilder, men felles for alle er band som Alice in Chains, Tool, The Mars Volta og Mr. Bungle. Pål har hørt mye på Hardcore og Nu-metal, ellers har bandet hentet insprasjon fra både prog, folkemusikk, funk, klassisk musikk, klassisk rock. Det er nettopp denne store variasjonen i inspirasjon og stilarter som gjør at Musth låter som det gjør.

I og med at alle i bandet kommer fra forskjellige steder sånn musikalsk sett, tar det ofte en del tid med låtskrivingen. Alle skal være fornøyde før noe blir brukt, og det er nesten alltid noen som setter seg på bakbeina og mener at materialet skal jobbes mer med.

Jeg lurer følgelig på hvordan det står til med låtmaterialet dere, og spør derfor om det.
De har spilt inn 6 låter til debutskiva og har 3-4 nye som skal spilles inn til høsten.
Når de lager en ny låt, forkaster de ofte en gammel en, eller bruker elementer fra den gamle i nye låter. Dette gjør at settlista og reportoiret er under stadig utviking, og bandet fornyer hele tiden seg selv. Den nyeste låta inneholder elementer fra den aller første låta de skrev, men hvis en spiller den gamle og den nye etter hverandre, vil det være vanskelig å kjenne igjen. Det er lenge siden de har skrevet noe så brutalt som den låta, sier de.
Bandet synes det er godt å være fri fra vers-refreng-strukturen når de skriver musikk, slik at de ikke låser seg fast i mønstre, og kan la musikken gå sin egen gang.
På øvinger blir det alltid mye jamming, hvorav en del av det blir med i låter.

Med så mange forskjellige inspirasjonskilder kan det kanskje være vanskelig å definere musikken. Jeg lurer derfor på hva Musth faktisk spiller for noe.
Musth har plassert seg selv i sin egen sjanger, Schitzo metal, nettopp på grunn av disse eklektiske inspirasjonskildene. Sjangere er veldig godt egnet til å sette band i bås, noe som er temmelig kjedelig hvis man lager musikk som skiller seg litt fra normalen.
Bandet mener det kanskje er en trend i musikken at sjanger blir mindre viktig, og at musikken strekker seg over disse fiktive grensene som er funnet opp av plateselskaper for å gjøre markedsføring enklere.

Dette leder oss over i neste spørsmål, som omhandler bandets status med tanke på platekontrakt.
Bandet jobber aktivt for å få platekontrakt, men har ikke funnet noe som stemmer helt enda. De har fått tilbud, men mener det er dumt å signe seg på det første og beste, så de drøyer heller til de finner noe de er helt fornøyd med. De spiller ganske spesiell musikk, så de innser at det kanskje er litt mye å håpe på å bli signet på et stort selskap uten å bli overstyrt.

Vi takker etterhvert for oss og intervjuet, og ønsker Musth lykke til både med platekontrakt og med konserten senere på kvelden.