IMM

Her kom en kveld litt utenom det vanlige. Det er ikke så alt for ofte man ser ni personer på scenen samtidlig som klarer å kjøre så ultratight og samspilt musikk som det jeg ble servert her. Det er heller ikke ofte jeg blir så til de grader blåst bort og forført som jeg ble av tonene denne kvelden. Jaga Jazzist klarte å frelse en stappfull sal så til de grader, og resultatet, ja det er ikke alltid like lett å få satt ord på. Dette var bare helt rått.

Ifølge bandets trommeslager, Martin Horntvedt, som for øvrig som for det meste av praten for kvelden, er det fem år siden Jaga Jazzist sist var å observere i Trondheim.

La det bli sagt med en gang: dette er helt klart nytelsesmusikk som det bare er beregnet at man skal sitte å måpe av. Her finner du lite vokaler, men desto mer rytmer og variasjoner av toner du kanskje ikke så vant til å høre til vanlig. Og det er nettopp det at du ikke vet hvor du har dem hen som gjør at det hele funker så bra som det gjør. Fra det ene øyeblikket kan det være bare en saxofon eller perkusjon som står for tur, før PANG, så har du plutselig noe bortimot ett orkester som fyrer av på alle fronter. Det som kanskje er enda mer imponerende er at hver enkelt bandmedlem spiller mange forskjellige instrumenter underveis. På finurlig sanger som ”Bananfluer over alt” og ”220 V”, noen av favorittene for kvelden, blandes jazz, elektronika og pop og funk sammen på en måte som sitter som ett skudd i åra. Og den gjennomgående tendensen er raske og galloperende rytmer, temmelig personlige saker som både letter på smilebåndet og får tåregangen i bevegelse. Jeg må få si at jeg ikke har noe personlig forhold til jazzsjangeren, men der kan jeg trygt si at det har man ikke særlig behov for heller, for her er variasjonene så elegante og velspilt at de fleste vil finne noe å digge.

Musikken kan i mine øre minne litt om Frank Zappa, og kanskje litt på de for øvrig norske bandet Ralph Myers, men der stopper også likhetene. Jaga Jazzist vil jeg betegne som mye mer belønnende og utfordrende, og elektronikabiten, om enn hørbar, ligger kun i bakgrunnen for den skikkelige musikkopplevelsen. Sanger som ”Prognissekongen” og ”Oslo Skyline” (for anledningen "Trondheim Skyline", var også på høyde med det ellers så gjennomgående solide showet Jaga Jazzist sto for i kveld. Det er vel ikke akkurat det at de gjør så fryktelig mye ut av seg på scenen, men det er heller det at man ikke skulle tro at det gikk an å være så samspilt som de disse artistene får til. Og ja det må sies: Nevnte trommeslager tok av titt og ofte, og som om ikke musikkuttrykket i selv var komisk nok til tider, hjalp han absolutt å plante stemningen i salen. Med lag på lag av vakker musikk klarer Jaga Jazzist å utfordre noen og enhver, med det, ja jeg må kalle det, episke musikk. Det er slik musikk som man får assosiasjoner til vikinger og kamper i nypløyde jordbæråkre av. Hardt og litt søt. Det er dermed ikke sagt at jeg er glad når det hele er over. Jeg vil ha mer, til tross for at bandet spiller både 3 og 4 ekstranummer etter hiv og hoi fra salen.  

Denne kvelden var som å være på en vellykket vorspiel i Las Vegas. Her kom jeg med minimum innsats og fikk maks utteling. Med albumet ”One Armed Bandit” nylig ute i butikkhyllene ser jeg absolutt ingen grunn til at du ikke bør komme deg ned på raskest mulige måte å få hørt på hva dette bandet har i forundringsposen sin. Her er så mange mulig variasjoner, at du garantert vil finne noe å like. Og skulle jazz-labelen skremme deg, kan jeg trygt si at dette er langt mer eksperimentell enn det som vanligvis går under denne sjangeren. Dette er progressivt så det holder. Fengende, forførerisk med en anelse pop så det holder. Jeg vil tro at Jaga Jazzist vil leve opp til navnet sitt, for disse musikerne vil nok få det travelt framover. Jeg både håper og tror at folk vil få øyne opp for noe som virkelig må være ett av de beste norske bandene for tiden. Jeg er stolt av å være norsk!