IMM
Icon Music Mag
Info:
| Sted: | Dato: | Skribent: | Fotograf: | Bilder: |
Rosendal, Trondheim | 25.10.08 | Magnus H. Blystad | Stine Anette Brøndbo | TELLUS REQUIEM WHERE ANGELS FALL EDENBRIDGE |
Omtale:
CLICK HERE FOR TRANSLATED VERSION
Rosendal teater er et konsertlokale jeg føler trenger en liten introduksjon. Dette er ikke et utested med en livescene på, men faktisk en gammel kino som blir konvertert til musikalske opptredener i blant. Siden ingen av sitteplassene blir stengt av, kan man faktisk sitte ned om man skulle ønske det. High Voltage Rockeklubb hadde denne kvelden fått selveste Edenbridge til å entre lokalet, med to backup band fra Norge.
Kvelden begynner med Tellus Requiem, som jeg får høre ros om omtrent idet jeg går inn døra. Og det var virkelig berettiget. Deres progressive sett var fullt av overraskelser, og det var ikke noe her som tilsa at de var formet noe særlig av tidligere progmetal band. Dessuten bar de helt utrolig preg av å være gjennomført. Hver sang var en egen entitet, så man fikk følelsen av at arbeidet var virkelig gjennomtenkt. Uten at det ble kjedelig på noen måte.
Den akustiske gitaren som tidvis ble klimpret på var noe av det som skapte bredde, uten at det ble for sippete, dessuten var trakteringen av denne pluss gitar i tillegg bra å se. Hele bandet også virket veldig scenevante, bortsett fra kanskje keyboardisten som virket en smule utilpass. Dessuten var heller ikke lyden fra keyboardet like inkorporert som resten av instrumentene, som om delene med keyboard sto litt i ut forhold til de andre i bandet. Kanskje var dette bare en mixetabbe hos lydmannen, men det var nå noe man noterte seg da.
Total inntrykket var ikke det av keyboardistens enslige spilling, men av et gjennomført bra band, men massevis av trøkk. De spilte en type progmetal som jeg personlig kan like veldig godt, med aggresjon og variasjon nok til å skape egne låter som står steinstøtt på egne ben.
Så derfor var det i mine øyne synd at Where Angels Fall spilte etter dem. Vokalisten her var kvinnelig, som hos Edenbridge, men ikke av samme kaliber. Den minnet om Evanescence, og det virket i det hele tatt temmelig spakt. MEN (og dette skal være i store bokstaver, kunstnerisk frihet osv osv) når det kom til sanger hvor det var mer krevende delere så slo hun virkelig gjennom også. På en sang dro hun over i noe som undertegnende syntes minnet mest om opera, og da låt det bra.
Den styrken var ikke så tilstede på de andre delene av sangene. Trommissen gjorde sitt ytterste for å kompensere og tilførte showet en betydelig tyngde, men jeg syntes det ble litt kjedelig i lengden for det om. Den programmerte kompen i bakgrunnen også var litt spesiell, når det da slo inn akustisk gitar på den ene sangen. Jeg mener, å se et band spille live, med gitar og bass og trommer, også få servert akustisk gitar i det bakenforliggende kompet? Det er litt spesiellt (og dette ble jo uthevet da Tellus Requiem hadde spilt med nettopp begge deler på settet i forveien).
Dette var også kvelden for release party for Where Angels Fall, da deres andre album. Jeg kan ikke uttale meg noe særlig om det, i forhold til hvordan albuminnspillingene er. Selv om jeg ikke synes konserten var kveldens høydare så kan det tenkes plata er det. Nå er ikke slik semi goth lignende metal plassert i gata mi, eller i nabolaget, men det var potensial der.
Edenbridge går på til sist. Og da er det på tide å kommentere antallet mennesker på Rosendal. I sosialpsykologi opererer man med et uttrykk som heter ”A full house is a happy house”, som vil si at om det er fullt i forsamlingslokaler, så blir stemningen bedre. Så var det da fullt på Rosendal idet østerrikerne trådde på? Nei, absolutt ikke. Var det flaut få folk? Nei, heller ikke. Det var ikke flust med folk, men ikke såpass at man lurte på om man kunne gjemme seg i kroken og bli borte. Jeg hadde håpt på at det skulle være flere, men etter x antall konserter i barteland så hadde jeg ikke et alt for sterkt lys tent for dette.
Dessuten så var det bare synd for dem som ikke var der. Edenbridge så ikke ut til å være synlig brydd av at mengden var heller manglende. Sabine, vokalisten, viste nettopp den styrken og bredden som jeg syntes var litt fraværende i Where Angels Fall. Og selv om hun ikke banget i lag med musikken viste hun scene-engasjement, som kun ble toppet av bassisten Frank.
Frank var helt klin gæren. Eller det så i allefall sånn ut. En større klovn fant du ikke i Trondheim denne kvelden (og det er her snakk om en lørdagskveld hvor alt av høy kultur tar til det lokale vannhullet for å fjerne all tvil om alkohols mulige positive virkninger). Gliset hans var gjennomgående hele kvelden, selv da det ble noen problemer med bassen. Om du ikke likte musikken, så var det uansett en utrolig humør-boost å se Frank løpe rundt og glise og jeipe og le. (sjekk bilde seksjonen, jeg overdriver ikke…)
Lanvall på gitar fikk også vist seg fram med de raskeste av sangene, og da raske soloer. Det var artig å se, og uten gleppspill. Ei heller var det for mye av det gode, man slapp å bli plagd av det, det var velspilt og proffesjonelt. Passende et band som har drevet på såpass lenge som de har nå.
Når de dro i gang ”MyEarthDream”, tittelsporet fra nyeste plata, så syntes jeg egentlig at det var bra for kvelden. Etter dette kom de på for to ekstra nummer, så da var det nok også. Dessverre var ikke oppmøte noe som skulle tilsvare en sådan framvisning av musikalske kunstner og underholdning. De spilte som om det skulle være 1000 folk der, men måtte nøye seg med ca 10% av dette. Eller noe der omkring, med alle som satt ble det litt vanskelig å få en oversikt. Uansett så har High Voltage Rockeklubb gjort en knall jobb med å få dem hit, og jeg håper virkelig de fortsetter, for det vil kanskje bidra til å skape et rykte på Trondheim som en større metalscene, enn hva den allerede er.
Rosendal teater er et konsertlokale jeg føler trenger en liten introduksjon. Dette er ikke et utested med en livescene på, men faktisk en gammel kino som blir konvertert til musikalske opptredener i blant. Siden ingen av sitteplassene blir stengt av, kan man faktisk sitte ned om man skulle ønske det. High Voltage Rockeklubb hadde denne kvelden fått selveste Edenbridge til å entre lokalet, med to backup band fra Norge.
Kvelden begynner med Tellus Requiem, som jeg får høre ros om omtrent idet jeg går inn døra. Og det var virkelig berettiget. Deres progressive sett var fullt av overraskelser, og det var ikke noe her som tilsa at de var formet noe særlig av tidligere progmetal band. Dessuten bar de helt utrolig preg av å være gjennomført. Hver sang var en egen entitet, så man fikk følelsen av at arbeidet var virkelig gjennomtenkt. Uten at det ble kjedelig på noen måte.
Den akustiske gitaren som tidvis ble klimpret på var noe av det som skapte bredde, uten at det ble for sippete, dessuten var trakteringen av denne pluss gitar i tillegg bra å se. Hele bandet også virket veldig scenevante, bortsett fra kanskje keyboardisten som virket en smule utilpass. Dessuten var heller ikke lyden fra keyboardet like inkorporert som resten av instrumentene, som om delene med keyboard sto litt i ut forhold til de andre i bandet. Kanskje var dette bare en mixetabbe hos lydmannen, men det var nå noe man noterte seg da.
Total inntrykket var ikke det av keyboardistens enslige spilling, men av et gjennomført bra band, men massevis av trøkk. De spilte en type progmetal som jeg personlig kan like veldig godt, med aggresjon og variasjon nok til å skape egne låter som står steinstøtt på egne ben.
Så derfor var det i mine øyne synd at Where Angels Fall spilte etter dem. Vokalisten her var kvinnelig, som hos Edenbridge, men ikke av samme kaliber. Den minnet om Evanescence, og det virket i det hele tatt temmelig spakt. MEN (og dette skal være i store bokstaver, kunstnerisk frihet osv osv) når det kom til sanger hvor det var mer krevende delere så slo hun virkelig gjennom også. På en sang dro hun over i noe som undertegnende syntes minnet mest om opera, og da låt det bra.
Den styrken var ikke så tilstede på de andre delene av sangene. Trommissen gjorde sitt ytterste for å kompensere og tilførte showet en betydelig tyngde, men jeg syntes det ble litt kjedelig i lengden for det om. Den programmerte kompen i bakgrunnen også var litt spesiell, når det da slo inn akustisk gitar på den ene sangen. Jeg mener, å se et band spille live, med gitar og bass og trommer, også få servert akustisk gitar i det bakenforliggende kompet? Det er litt spesiellt (og dette ble jo uthevet da Tellus Requiem hadde spilt med nettopp begge deler på settet i forveien).
Dette var også kvelden for release party for Where Angels Fall, da deres andre album. Jeg kan ikke uttale meg noe særlig om det, i forhold til hvordan albuminnspillingene er. Selv om jeg ikke synes konserten var kveldens høydare så kan det tenkes plata er det. Nå er ikke slik semi goth lignende metal plassert i gata mi, eller i nabolaget, men det var potensial der.
Edenbridge går på til sist. Og da er det på tide å kommentere antallet mennesker på Rosendal. I sosialpsykologi opererer man med et uttrykk som heter ”A full house is a happy house”, som vil si at om det er fullt i forsamlingslokaler, så blir stemningen bedre. Så var det da fullt på Rosendal idet østerrikerne trådde på? Nei, absolutt ikke. Var det flaut få folk? Nei, heller ikke. Det var ikke flust med folk, men ikke såpass at man lurte på om man kunne gjemme seg i kroken og bli borte. Jeg hadde håpt på at det skulle være flere, men etter x antall konserter i barteland så hadde jeg ikke et alt for sterkt lys tent for dette.
Dessuten så var det bare synd for dem som ikke var der. Edenbridge så ikke ut til å være synlig brydd av at mengden var heller manglende. Sabine, vokalisten, viste nettopp den styrken og bredden som jeg syntes var litt fraværende i Where Angels Fall. Og selv om hun ikke banget i lag med musikken viste hun scene-engasjement, som kun ble toppet av bassisten Frank.
Frank var helt klin gæren. Eller det så i allefall sånn ut. En større klovn fant du ikke i Trondheim denne kvelden (og det er her snakk om en lørdagskveld hvor alt av høy kultur tar til det lokale vannhullet for å fjerne all tvil om alkohols mulige positive virkninger). Gliset hans var gjennomgående hele kvelden, selv da det ble noen problemer med bassen. Om du ikke likte musikken, så var det uansett en utrolig humør-boost å se Frank løpe rundt og glise og jeipe og le. (sjekk bilde seksjonen, jeg overdriver ikke…)
Lanvall på gitar fikk også vist seg fram med de raskeste av sangene, og da raske soloer. Det var artig å se, og uten gleppspill. Ei heller var det for mye av det gode, man slapp å bli plagd av det, det var velspilt og proffesjonelt. Passende et band som har drevet på såpass lenge som de har nå.
Når de dro i gang ”MyEarthDream”, tittelsporet fra nyeste plata, så syntes jeg egentlig at det var bra for kvelden. Etter dette kom de på for to ekstra nummer, så da var det nok også. Dessverre var ikke oppmøte noe som skulle tilsvare en sådan framvisning av musikalske kunstner og underholdning. De spilte som om det skulle være 1000 folk der, men måtte nøye seg med ca 10% av dette. Eller noe der omkring, med alle som satt ble det litt vanskelig å få en oversikt. Uansett så har High Voltage Rockeklubb gjort en knall jobb med å få dem hit, og jeg håper virkelig de fortsetter, for det vil kanskje bidra til å skape et rykte på Trondheim som en større metalscene, enn hva den allerede er.
Consert review in English
The night begins with warmup band number 1 - Tellus Requiem. Even though the name does not ring any bells in my head, the first thing I hear when I enter the theatre is that they are really good. And truly, that was correct. Their progressive set was full of surprises, and they had very few elements that signified influences by other progmetal bands. Every song was an own entity, leaving you with a feeling that each of the songs was thoroughly written.
From time to time an acoustic guitar entered the musical landscape, and it really helped in creating a sense of depth in the music, without creating too much of a whiny and sappy atmosphere. And it's good to see them actually playing both live, kudos to the guitarist on that one. Even though they were quite new, they did not seem to be affected by this on stage, in fact the only one that seemed a bit distant was the man on the keys. This was accentuated by the fact that the keyboard sound was not fully integrated with the rest of the instruments. I assume that this was just a small technical error, and hopefully not a recurring event.
But this was not what created the main impression of Tellus Requiem. The main impression was that of a progmetal band doing their own thing, knowing that it did indeed sound very little like everything else, and very much like themselves.
Where Angels Fall came up after them, which was a shame, for their part. The lead singer here was a woman, as in Edenbridge, although not in the same league. She lacked the power of Sabine, and came off sounding more like a singer in emo/goth band, like she was holding back something. BUT (and the capitalization is intentional here) when it came to the songs that required more strength she proved herself. It really was an incredible transformation, in some songs she sounded almost opera-like. I was left wondering why there were so few of those parts.
Even though the drummer did his best to create a heavier impression, and did a good job at this, it got a bit boring. And when the programmed sampling in the background included a sampled version of an acoustic guitar (of the likes Tellus Requiem had actually brought onstage themselves) then I must say it was a bit disappointing.
They also released their new album that night, Marionette, and perhaps that is a better experience than the concert. I am not sure, it could very well be so. But to be honest, I doubt that it’s something that would be given great salutations from me, as such semi-goth-ish metal really is not my type of music, unless it has a special and original sound to it.
Finally Edenbridge enters the stage. Sadly I must admit that Trondheim's metal scene had other plans that night. Some of them showed up, it wasn’t at all like you were standing there banging by yourself, but it wasn't anywhere near full. It could have been worse, but it could, and should have been way better.
If you decided to stay at home that evening, well, you made a grave error. Sabine showed great skill and variation onstage, and coupled with a great band it really was something. Even if you didn’t like their brand of metal, you would surely have enjoyed Frank, the bass player.
Frank was insane. Or at least it looked a lot like it. His almost maddening grin lit up the stage, showing everyone in the place that he was there to enjoy himself. You wouldn't find a funnier clown anywhere in Trondheim (and we are talking about a Saturday night here, still, not even the regular drunkards roaming the streets were anywhere near). It really made the whole set even better.
The musical performance was top notch. Seemingly untouched by the rather small audience, Lanvall pulled off some of the faster songs to show us all that he really knew how to wield his axe. And it looked pretty great. Luckily he didn't put up too much of a show, because when it comes to instrumental solos, there is such a thing as too much of the good stuff. There were a few technical problems, but they were overcome and mostly ignorable.
When they played MyEarthDream from their newest album with the same title, my night was at its completion. This was their last song for the evening, but they returned for an encore with two more. And that was really enough. They played as if there were a 1000 people attending, when in reality it was probably about 10% of that. Or perhaps more, it was hard to tell with people sitting down in the back. Regardless of that, High Voltage Rockeklubb has done a great job getting them here, and I hope they will continue their work. Hopefully this will draw more artists, and establish Trondheim as greater metal scene than it is today.
From time to time an acoustic guitar entered the musical landscape, and it really helped in creating a sense of depth in the music, without creating too much of a whiny and sappy atmosphere. And it's good to see them actually playing both live, kudos to the guitarist on that one. Even though they were quite new, they did not seem to be affected by this on stage, in fact the only one that seemed a bit distant was the man on the keys. This was accentuated by the fact that the keyboard sound was not fully integrated with the rest of the instruments. I assume that this was just a small technical error, and hopefully not a recurring event.
But this was not what created the main impression of Tellus Requiem. The main impression was that of a progmetal band doing their own thing, knowing that it did indeed sound very little like everything else, and very much like themselves.
Where Angels Fall came up after them, which was a shame, for their part. The lead singer here was a woman, as in Edenbridge, although not in the same league. She lacked the power of Sabine, and came off sounding more like a singer in emo/goth band, like she was holding back something. BUT (and the capitalization is intentional here) when it came to the songs that required more strength she proved herself. It really was an incredible transformation, in some songs she sounded almost opera-like. I was left wondering why there were so few of those parts.
Even though the drummer did his best to create a heavier impression, and did a good job at this, it got a bit boring. And when the programmed sampling in the background included a sampled version of an acoustic guitar (of the likes Tellus Requiem had actually brought onstage themselves) then I must say it was a bit disappointing.
They also released their new album that night, Marionette, and perhaps that is a better experience than the concert. I am not sure, it could very well be so. But to be honest, I doubt that it’s something that would be given great salutations from me, as such semi-goth-ish metal really is not my type of music, unless it has a special and original sound to it.
Finally Edenbridge enters the stage. Sadly I must admit that Trondheim's metal scene had other plans that night. Some of them showed up, it wasn’t at all like you were standing there banging by yourself, but it wasn't anywhere near full. It could have been worse, but it could, and should have been way better.
If you decided to stay at home that evening, well, you made a grave error. Sabine showed great skill and variation onstage, and coupled with a great band it really was something. Even if you didn’t like their brand of metal, you would surely have enjoyed Frank, the bass player.
Frank was insane. Or at least it looked a lot like it. His almost maddening grin lit up the stage, showing everyone in the place that he was there to enjoy himself. You wouldn't find a funnier clown anywhere in Trondheim (and we are talking about a Saturday night here, still, not even the regular drunkards roaming the streets were anywhere near). It really made the whole set even better.
The musical performance was top notch. Seemingly untouched by the rather small audience, Lanvall pulled off some of the faster songs to show us all that he really knew how to wield his axe. And it looked pretty great. Luckily he didn't put up too much of a show, because when it comes to instrumental solos, there is such a thing as too much of the good stuff. There were a few technical problems, but they were overcome and mostly ignorable.
When they played MyEarthDream from their newest album with the same title, my night was at its completion. This was their last song for the evening, but they returned for an encore with two more. And that was really enough. They played as if there were a 1000 people attending, when in reality it was probably about 10% of that. Or perhaps more, it was hard to tell with people sitting down in the back. Regardless of that, High Voltage Rockeklubb has done a great job getting them here, and I hope they will continue their work. Hopefully this will draw more artists, and establish Trondheim as greater metal scene than it is today.
Nye bilder
Kommende konserter:
Tuesday, Mar 16 at 9:00 pm
Wednesday, Mar 17 at 9:00 pm
Wednesday, Mar 17 at 10:00 pm
Thursday, Mar 18 at 8:00 pm
Samarbeidspartnere:
