IMM

Jeg ankommer Kafè Larssen presis klokken 20:00 og ser at folka der inne stresser med riggingen. Jeg setter meg ned og venter til de blir ferdig. Etterhvert kommer det en god del folk også, og første band går på scenen.
 
Nimbo Stratus heter de og for meg så er dette bandet helt ukjent. De spiller koselig poprock som på noen punkt kan trøkke til med enormt bra driv, men for meg så blir dette litt for lite variasjon. Det blir vanskelig å skille låtene fra hverandre, selv om låtene tidvis var kjempegode. Fra rolige ballader til mid-tempo rock klarer de likevel sette et inntrykk på meg som er positivt.
 
Kvelden begynte bra og jeg var spesielt skeptisk til neste band ut, Hell is repetition. Sist jeg så dem, i mai, så var det ikke helt min greie det de spilte. Det var for mye kaos og som jeg sa den gangen, ”En motorbåt på full pine, bare at den sto på en båthenger”. Men det skulle vise seg at bandet har skjerpet seg littegrann og leverer et godt set med mye gøyale påfunn. Bassisten som egentlig skal spille for Hell is repetition var opptatt denne kvelden, så Mr. Eide fra gruppa MLGF stilte sporty opp og leverte gode greier. Det er mulig lyden ikke var så bra sist gang jeg så dem, denne kvelden så låt lyden kjempebra og det gir jo et godt utgangspunkt for oss kritikere. Bandet hadde bedre ting å komme med denne gangen også syns jeg.
 
En ting jeg må si om Hell is repetition, er at de har en vokalist som er klinkende gal. Midt under settet bestemmer han seg for å dele ut kinderegg til publikum, veiver med et Norgesflagg og begynner etterhvert å rappe etter House of pain-låta ”Jump around” i pausene. Konserten avslutter med at vokalisten ligger i fosterstilling og synger/nynner på emo-låta ”The Black Parade” av My Chemical Romance. Ingen hyllest til MCR, men heller en komisk vri på en dårlig låt. Bandet får vel fortjent applaus, og overbeviser i hvert fall meg til å få med meg neste konsert med dem.

Siste band ut denne kvelden var Asiago, som i likhet med det første bandet, et band jeg ikke hadde hørt om før. Stilmessig så var nok Nimbo Stratus og Asiago ganske like. Fordelen til Asiago var at de hadde en utrolig god vokalist som gjerne kunne minne om Sivert Høyem, like mye som Michael Stipe. Musikken var også stilmessig en blanding mellom Madrugada og R.E.M. synes jeg.
 
Musikken hadde et mørkt, melankolsk og rolig lydbilde, men av og til ble det litt hardere. Musikken var mektig og råheten i vokalistens stemme er nok noe jeg husker best fra denne konserten.

Det er sjelden det er så god lyd på Kafè Larssen som det var denne kvelden og med god grunn så syns jeg at alle bandene leverte gode konserter.