IMM

La meg si det med en gang: Jeg liker ikke punk. Jeg synes det er kjedelig, bråkete og generelt lite spennende. Jeg har heller ikke noe spesielt forhold til Motörhead, foruten at jeg vet at de har en del kule låter. Derfor var det med vemodige og tunge skritt jeg tok turen til Fru Lundgreens på lørdag. Klientellet var meget sammensatt, rent aldersmessig, og klientellet hadde sannsynligvis minst ti døde kyr til sammen på overkroppen.

Det ble en del venting før konserten, da vi kom noe tidlig, og jeg kjente at motviljen til å ha en god kveld ble større og større. Etter mye om og men, steg Rehab Royale på scenen, jeg satte i øreproppene og var forberedt på det verste.

Til min store overraskelse var det ikke kjedelig. Det var heller ikke dårlig. Rehab Royale fenget meg fra første låt, helt frem til siste. Det var heller ikke noe uvanlig musikk, det jeg fikk servert, var punk, rølpete, rett frem og moro. Det som gjorde deres konsert til en så bra liveopplevelse, var den rene spillegleden, energien og den totale mangelen på selvhøytidelighet.

Rehab Royale er et band som overhodet ikke tar seg selv høytidelig, og de har en utrolig karismatisk frontfigur i Twiggy Royale. Låtmaterialet er, som tidligere nevnt, punk, ispedd en og annen coverlåt. Bandet ble meget godt mottatt av publikum, og jeg tror alle de oppmøtte Turbojugend fikk simultanorgasme da Rehab Royale dro Turbonegers “Pain In Der Arsch Pocket Full Of Cash”.

Bandet spilte ikke i stort mer enn førti minutter, men de førti minuttene var fullspekket med humor, god musikk og brøling. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men her er det: Dette var en knakende god punkkonsert!

Etter Rehab Royale, var det Ovërheads tur til å gå på scenen. De er kjent for å være et av de bedre Motörhead-coverbandene, og var ute på turne i fjor med “No Sleep Till Hammerfest”. Nå var de tilbake i Trondheim, med litt bedre fremmøte enn sist. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente når de gikk på, da jeg har blandede erfaringer med cover- og tributeband.

Det vi fikk her, var er temmelig tro kopi av Motörhead, med et energinivå det er lenge siden jeg har sett. Jeg var først redd for at det skulle bli en slapp konsert, da vokalisten virket mer opptatt av å etterligne Lemmy enn av å faktisk spille. Men etter et par låter, når både publikum og bandet var litt løsere i slippen, slapp de mer løs og fikk litt mer kontakt med publikum.

Publikum var mer eller mindre eksemplarisk helt frem til slutten av konserten, de headbanget, de sang med, de ropte, skålet og hadde det moro, noe som tydelig fyrte opp bandet og. Det er lenge siden jeg har sett et band glise sånn til hverandre på scenen.
Reportoiret besto, så vidt jeg kunne høre, utelukkende av Motörhead-låter, foruten Whiplash av metallica.

Bassen duret gjennom hele konserten, med den gode Rickenbacker-lyden som konstant gjorde at jeg måtte dytte på plass øreproppene. I tillegg, så var det nesten som å høre Lemmy bak mikrofonen. Trommisen gjorde også en ekstremt god jobb, med konstant driv, og solid tromming hele veien. Jeg synes kanskje det virket som at gitaren forsvant litt en gang i blant, spesielt på slutten, men når jeg hørte gitaren, så hørtes det bra ut.

Ovërhead hadde et temmelig langt sett, bestående av over 20 låter. Høydepnktene for min del var kanskje de mest kjente låtene, sånn som “Overkill”, “Damage Case” og “Ace of Spades”, men det ble spilt mye annet jeg ikke hadde hørt før, som fikk god repsons fra Motörhead-fansen.

Jeg synes kanskje at tjue låter er litt mye, ihvertfall av et band som er såpass ensformig som Motörhead, men nå er ikke jeg helt i målgruppa for denne konserten heller. Jeg tror jeg kan konkludere med at Ovërhead er perfekt for Motörheadfansen, og kurant for oss andre.