IMM

Av og til føler jeg meg gammel. I går (dvs den 13 nov) var en av de dagene. Inne på ISAKs kafe (Coffee Annan) krydde det av små punkere. Det var rent utrolig. Som om noen hadde tatt en tur på blitz og bare krympet halvparten av klientellet til en ca 30% mindre størrelse. Så satt jeg der da, med mine neuroetikk notater, og følte meg en blanding av viktig, seriøs, men hovedsakelig; gammel.

Konsertene denne kvelden, og under metal bandkrieg, har ingen inngangspenger, og de er også rusfrie. Slike positive kulturelle anledninger skulle det vært flere av, og vi griper da selvfølgelig sjansen til å dekke sånne begivenheter.

Denne kvelden begynte kl 1930 ca, med bandet Tad Pole. De starter med å spørre om folket i salen er glad, og det svarer et rungende ja. Ikke at det var noe særlig overraskende egentlig, bandet bar lik drakt som de hardeste punkerne i salen, og musikken de serverte matchet klesdraktene til en prikk. Det var rått og møkkete, og med tekster som enten ville få deg til å snu deg vekk i avsky, eller le. Selv må jeg si jeg trakk på smilebåndet under låten ”MILF” og ”My Neighbour Fucked My Dog”, som begge var velspilte og ikke noen hakk under par i forhold til resten av settet, selv om man kanskje skulle tro det. Blant publikum slo det meste an, det var i allefall heavy moshing gående i flesteparten av låtene.

Riktig nok satt de verbale vulgaritetene særs løst under de tidligere nevnte låtene, men det var ikke noe jeg ble nevnverdig støtt eller brydd av (man har da vokst opp med internett). Altså, jeg skakke si det var høykulturell humor, men det var virkelig sjangerpassende.

Grunnen til at jeg likte meg under settet var uansett at de var såpass flinke til å spille. Musikalsk var det svært godt, og jeg kjente at det var herlig å høre soloer og forskjellige riff for et øre som ikke hører riktig så mye på punk som resten av de oppmøtte. Tadpole avslutter med låta ”Spiderpig”, om det kan kalles ei låt. Da spilt ca 120% raskere enn slik den er i filmen, i beste punk stil.

Neste band var Terror Twins. De spilte i et kvarter. De hadde tungt med tekniske problemer og ble diska grunnet fyll, som var synlig når de spilte. Nå er de nevnt, nå er de glemt.

Drain The Blood går på til sist, og er kveldens klart tyngste band. De var også de jeg likte best. Hovedsakelig på grunn av to ting: 1, de virka hakket proffere på scena enn Tadpole, 2. de spilte musikk i en sjanger som ligger nærmere meg. Underholdningsmessig så var de veldig nære de to altså, skjønt publikum så ut til å like Tadpole bedre.

For meg var noe av problemet med Drain The Blood at lyden her ble en smule uklar, i forhold til den metal inspirerte hardcoren de spilte. Moshpiten var omtrent like trofast, men jeg skal ikke si jeg var helt med der, så jeg merka i allefall meg at det kunne vært klarere. Uansett syntes jeg musikken var såpass variert og engasjerende, og soloene såpass originale at jeg ser med positive øyne på en albuminnspilling.

Siste låta er Go Wild, men de kommer på igjen for en ekstra låt. Vinnerne denne kvelden ble Tadpole, så da vil jeg avslutte med å gratulere dem, og ønske både dem og Drain The Blood lykke til videre med musikken sin.