IMM

Lokalet var ikke halvfullt engang da alle oppmøtte spaserte frem mot scenen idét det ble annonsert at første band skulle spille. Publikummet så ut til å være vanskelige å imponere. Men ørken- og stonerockbandet Good Dancers lot seg ikke skremme, og lovte at de skulle lære alle sammen å danse. Deretter dro de i gang en låt som ville fått den mest søvnige tilskuer til å få adrenalin sendt rundt i kroppen. Likevel var det lite å si om stemningen i salen. Publikum var redde for å nærme seg scenen, og vokalist Runar Hemminghytt måtte regelrett mase på dem før de tok noen skritt fremover.

Bandet består av fem mer eller mindre livlige karer, som serverer energisk headbanging-musikk av god kvalitet. Problemet med kveldens konsert var at ingen headbanget. Det oppstod én moshpit som endte med at en person nesten falt over scenekanten og velta mikrofonstativet, men det var i grunn det hele. Den enorme energien bandet utstrålte, ga ikke gjenklang, selv om de gjorde mye for å få oppmerksomhet og kontakt med publikum. Det falt av en helsetrøye etterhvert, blant annet.

Tredje låt settes i gang, og de som hittil har sittet inne på caféen, kommer ut til salen. Trekkplasteret kan ha vært beaten, som når helt inn til beinene i kroppen, eller det kan ha vært helsetrøya som falt av gitaristen. Uansett så går det ikke an å ikke elske musikkopplevelsen disse karene gir deg. Publikummet elsket det nok de også. Men de ville bare ikke vise det.

Da det andre bandet skulle komme på, var det allerede ganske fullt i salen. Asiago var av et ganske annet kaliber enn det foregående bandet. Her var det roligere stemning, og scenen ble preget av fem tilsynelatende koselige karer med hvert sitt særpreg. Forventningen kan med rette være høy når dette bandet entrer scenen. De vet hva de gjør.

Introen, som bestod av heller mystiske gitar- og basslyder, skapte en stemning som skulle komme til sin rett ganske snart. For bandet har en mystisk, melankolsk stil i musikken sin. Låtene er rolige og rytmiske, og med Kristians Skauges lange vokaler, kan de minne mye om selveste Muse. De har selv tatt inspirasjon fra band som Smashing Pumpkins og Radiohead, og kjører en fast stil. Musikken er vakker. Hele bandet er aktivt, og skaper show på sin egne måte. Det ble etterhvert liv i salen, noe som også var vel fortjent.

Cigmouth ankom scenen etter lovord fra Asiago, og skilte seg ut fra de andre bandene med sin stoner/sludge musikk. De tre bandmedlemmene sa ikke stort før de var i full gang med sin tunge musikk, til stor jubel fra salen. Moshpitene var hyppige, og det ble også mye annen visuell prissetting på musikken, til tross for tekniske problemer. Det var bortimot umulig å høre vokalen, som forsvant bak den forvrengte gitaren, men det satte ingen hinder for stemningen. Cigmouths musikk er enkelt komponert, men fengende. Opplevelsen var nok ikke den ideelle, siden vokalen var så lav. Men så lenge grooven er tilstede i denne musikken, trengs ikke annet for å holde tenåringer opptatte med å slenge på håret og elske det de hører.

Det var altså ingen overraskelse at det var det siste bandet, Cigmouth, som stakk av med seieren og skal være med i finalen.