IMM

Egil Hegerberg med følge skulle opprinnelig ta turen innom trønderstaden i fjor faktisk, men om jeg husker riktig førte sykdom til at det ikke ble noe av. Istedet kom han nå i januar innom, og var da i toppform. Eller kanskje ikke topp form, i følge han selv i allefall. Som han uttalte fra scena som konferansier (altså spilte han bare ikke i alle band minus Bare Bare Band) så var det en litt over middels dag for han selv og bandet, men for oss, i Trondheim, som var vant til en litt annen standard så kom det til å bli det beste showet vi hadde sett.

De som hadde venta seg en festival (les: rekke artister som spiller et sett hver) i standard forstand ble nok skuffet.  I løpet av ca 2 timer hadde alle fem band gått på, og spilt. Og det er jo ikke så rart når Bare Eagles band spilte 1 litt lang sang, og Bare Bare Band spilte 3. MEN! Ikke les dette som negativt! For det var virkelig et show verdt å se!

Først går Ikke Bare Bare Egil Band Band på, som er Egil med band, og spiller noen av de mest kjente låtene. Selvfølgelig fikk vi høre Politimester Egil (Du driver vel ikke med HASJ?!??) men det som var fett med den versjonen var at istedet for den vanlige begynnelsen spilte bandet jazz, og Egil sa da «Dere driver ikke med jazz vel? Driver dere med jazz?» Så slo den over i original versjonen.

Etter dem sto bare Eagles Band for tur. Som besto av Egil. Låta han spilte var en medley som inneholdt en haug av gamle goldies alle hadde hørt fra før, mixa inn i «Hotel California». Grunnen til dette var at i følge Egil så ender alle låter opp i Hotel California, om du spiller dem lenge nok. I følge han i allefall. Bare Bare Band fulgte raskt etterpå, og de spilte de mest kjente låtene til Egil, uten vokal. Ikke at det var noe problem for dette var låtene publikum nok kunne teksten best på. Arne Går Mot Døra for eksempel. Ikke at storsalen totalt har verdens beste vokal, men det var en genial måte å få med seg publikum på.

Så kommer da Bare Egil Band, som er Bare Egil. Han spiller også Arne Går Mot Døra, slik at vi da fikk nyte den herlige vokalen som er på den låta (om du ikke husker hvordan den høres ut ta en tur innom youtube). Og for å hjelpe de som hadde problemer med å få seg dame denne kvelden spilte han Aliens 2, for dele av sin underfundige visdom, her i form av et heller tvilsomt sjekketriks.

Mellom alle låtene, og banda, prater Egil. For det meste er det mer eller mindre innøvd tull. Men det er noe gjennomført med det. Hvordan han konsekvent sier «værsågod» etter hver låt som blir spilt, og ber om ekstra klapping til det forrige bandet som var og spilte (selv om det var han). Dette er nemlig Bare Egil festivalen, det er hans festival, og det lot han alle oss i salen få vite. Andre eksempler var at han omtalte de andre i bandet som «han på gitar» og «han andre på gitar». Mot slutten brøt det litt sammen, en samlet jublende storsal, som synger med og tramper og klapper ble kanskje litt vel mye. Han utbryter at dette her er en utrolig bra dag på jobben (som for oss da blir en bra dag på lesesalen, for liksom å forklare oss hva han mener).

Til sist kommer Bare Egils Coverband på. Et av banda som spilt lengst, og også mest forskjellige låter. Det var også her Egil tok helt av. Under låta Wannabe (her spilt som en rolig og sensuell rockeballade) gikk Egil ned og lente seg ut blant publikummerne mens han da sang den kjente og kjære Spice Girls sangen. I tillegg til denne fikk vi høre en ønskelåt som arrangørene hadde valgt, og også Umbrella. Jammen kom han ikke på igjen for ekstra nummer også, og jeg tror det for mange gjorde kvelden å høre Bare Egil Band spille blant annet Sko og Asfalt. Det hørtes i allefall slik ut på salens reaksjon.