IMM

Lundis er heller blåst når jeg trer inn fra Trondheims våte og glatte gater. Jeg telte drøye 8 mennesker ti minutter før konsert start, 2150. Oppsatt konsertstart altså. Hell Is Repetition går først på senere enn som så, og da er det faktisk noen oppmøtte. Med lovnad om kinderegg til den som smiler mest sparker de i gang kveldens første låt.

Det kom ingen store overraskelser ellers under settet, synes jeg. Det som jeg har lagt merke til som positivt ved tidligere anledninger var fremdeles like bra denne dagen. Men det tilsynelatende smittende engasjementet hos vokalisten, var ikke like godt mottatt blant publikum. Kanskje var ennå den totale alkoholenheten konsumert litt for liten til at folk tok helt av, men noen var det da som løftet en knyttet neve på kommando fra Hell Is Repetition.

Bandet låt utrolig bra denne kvelden, noen tekniske problemer riktig nok, men annet enn de var lyden utrolig god, og det var lett å høre de forskjellige instrumentene og vokalisten uten at det hele bare ble grøtete. Som jo er bra når man spiller hardcore eller trøndercore eller hva men velger å kalle den hypre og aggressive musikken til Hell Is Repetition. De spilte også ei ny låt for kvelden, som var uspilt live, og sånt bidrar jo til å skape litt ekstra spenning. Det som jeg likte best var variasjonen innad i hver enkelt låt, de hadde alle mange forskjellige elementer, og variasjonen mellom låtene. Som sagt, med en slik sjanger som de har, gjør dette en konsertopplevelse mye bedre når man ikke har hørt så mye til musikken over alt ellers.

Blodspor spiller mer rett fram hardcore. Der Hell Is Repitition svinger og snurrer og spinner, kjører Blodspor rett fram som en bulldoser. Noe mange hardcore fans sikkert setter veldig pris, de holdt seg nære ”standarden” til sjangeren for å si det sånn, med svært få non-aggresive elementer. Blodspor hadde tatt turen fra oslo og starta med å si at dem hadde kjempa seg gjennom tåregass, politivold og demonstranter for å få spille i Trondheim.

Med plenti av taktbytter og hopping fra segment til segment skapte de et bilde av seg som et temmelig teknisk band, men kontrasten i mellom var ikke veldig stor, så helhets inntrykk var at sangene var temmelig like. Det ble kanskje fremhevet av at lyden ikke var like klar som på forrige band. Allikevel var den smått death-influerte hardcore godt mottatt blant publikum, som det nå var betydelig flere av enn tidligere på kvelden.

Når det var noen roligere deler, oftest uten clean vokal som den Hell Is Repetition stilte med tidligere, så var det utrolig forfriskende og det samme var de små korte ispedde soloene. Totalt spilte begge banda for den samme gruppen med mennesker, men Hell Is Repetition hadde litt mer variasjon og ellers en mer psykotisk vokalist som nok skapte et sterkere inntrykk på de fleste, i allefall på undertegnede. Dessuten hadde de kinderegg.