IMM

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste helt hva jeg bega meg ut på når jeg tuslet inn på storstua i Studentersamfundet denne kvelden. Bandet hadde jeg blitt tipsa om ved en tidligere anledning, og har fra flere hold hørt rosord om dem. Da jeg tar en tur innom Myspace og last.fm sidene til bob hund tidligere på kvelden kunne jeg allikevel ikke si at jeg ble videre imponert. Det låt som sær rock med synth på, kanskje litt som The Pixies, bare mye særere, og på svensk.

Musikken går i bakgrunnen som vanlig før konserten, plutselig skrus den av. Og en ny låt begynner, nå høyere enn tidligere, og så senkes lyset. Sporet i bakgrunn var tatt fra Jean Michel Jarre's synth klassiker «Oxygene», som for meg er en helt genial måte å starte en konsert på. Bandet går på, og fra første låt tar vokalist Thomas Öberg kontroll over salen.

Salen lar seg forsåvidt villig kontrollere, det er temmelig mange folk der inne, og alle jubler etter hver låt. Og det virka som om jeg var den eneste som ikke kunne noen av låtene av alle i hele salen. Uansett, musikken var kanskje ikke helt nedover mi gate, men showet derimot, ledet ann av Öberg, var virkelig verdt å få med seg. Han spankulerte rundt, dansa, bygde et lite tårn av to monitorer han balanserte på og hoppet ned av, og ellers slengte mikrofonen rundt til alle bauger og kanten. At mikrofonen og ledningen ikke ble ødelagt er et lite mirakel, men mannen hadde nok gjort det før. Det var en opptreden så engasjerende at min egen mangel på musikalske nytelse egentlig forsvant litt.

Og showet varte lenge. Den sære, nesten eklektiske rocken ble pumpet ut over et hoppende folkehav i salen i nesten en time og tre kvarter. Og med kontinuerlig interaksjon med publikum mellom låtene klarte bob hund lett å trollbinde samtlige oppmøtte.

Som de sa selv: «Bandet kan egentlig spille hur dårlig som helst, så lenge publikum har bestemt seg for at det blir en legendarisk konsert» Det virka som publikum hadde bestemt seg for det denne kvelden, og opptredenen sto til forventningene.