IMM

Stemninga sto formelig i taket på Samfundet når Brut Boogaloo fikk klemt seg gjennom publikumet på Klubben. Dette var en gratiskonsert (inkludert i prisen for de som ikke er medlemmer) og folk hadde tatt hintet, stedet var tjukkfullt av folk. Introen er en rolig orgelmelodi som brått slår over i rocktungt influert av blues og feel good vibber.

Klubben var dekorert med flere bannere som stavet henholdsvis Brut og Boogaloo. Hva det skal bety er uvisst. Men bandet er nå et realt allstarband, med medlemmer fra Cato Salsa Experience, Madrugada, Skambankt og Thulsa Doom. Så da skulle det også bare mangle at det ble en fornøyelig opplevelse. Selv om gitarstroppen til vokalist Henning Solvang røk, og måtte teipes, så ble det ikke ikke noe merkbart endringer i musikken.

Det er jo heller ikke rart at man får oppleve et profesjonelt show, hva angår det tekniske. Samtlige instrumenter var vel traktert, med soloer i mente uten at det ble for slitsomt. Orgel elementene falt best i smak hos meg, det er jo også sjeldent man hører orgel soloer nå for tida. Det hjalp også til å skape et litt eget image av bandet, som noe som trakk influenser fra betydelig lenger tilbake enn de siste tiårene.

Når Brut spilte forsvant alle andre tanker, man ble tatt med til et sted fylt av glade rytmer og riff, fylt av sanger man ikke har hørt før, men vil høre igjen, fylt av det som bidrar til godfølelser rett og slett. Det var utrolig behagelig å bli tatt med rundt av bandet som var fullstendig klar over hva de spilte, og hvorfor.

Klapping og jublingen etter hver låt viste godt hva klubben syntes om bandet, og flere kunne også synge med. Etter to ekstra nummer går turen opp på Knaus for kveldens andre og siste konsert, med det da betydelig mer ukjente Catastrophes.

Her også skulle det ble en trivelig aften. Begge bandet hadde det til felles at det her er snakk om musikk du blir i godt humør av, men Catastrophes virket ikke like innspilt og innøvd som Brut Boogaloo. Men det som manglet der i gården, tok de igjen i spilleglede og engasjement. Musikken kunne her minne litt om britrock av typen The Strokes spiller, men med massevis av eklektiske elementer som skapte særpreg.

Lyden var betydelig mer uklar enn på klubben, det kunne godt vært litt lettere å skille gitar fra bass og trommer. På forrige bandet var det instrumentdelene som stakk seg mest ut, mens her var det klart vokalisten som fikk mest oppmerksomhet. Både fra noen av publikummerne som ropte ut navnet hans, Arne, og ellers ved å være være utrolig engasjerende. Det blir jo også god stemning når man inviterer publikum opp for å spille tamburin og dedikerer sanger til dem.

Her også så var det jubel og klapping og godt humør etter hver sang. Selv om det jo var mindre her, var det ikke noe som manglet på stemning inne på Knaus. Kanskje var det også ganske greit for de som så Brut Boogaloo å plukke opp denne, for jeg tror de fleste med sans for rock med godt humør og glade rytmer kunne like begge.