IMM

Når Zone byr opp til daumetaldans kan man regne med en brutal aften. Denne kvelden skulle inneholde tre band og showcase med Relapse Records, og som oppvarming ble det vist Relapse-musikkvideoer på ymse skjermer rundt omkring på Kafé Larssen. No Dawn begynner kveldens opptredener nærmere halv tolv.

No Dawn slet denne kvelden med en handicappa bassist, men ikke med handicappa musikk. Death metallen dundret gjennom Kafé Larssen, og de oppmøtte kunne nyte deathy trash med velspilte soloer. Nettopp dette gjorde kvelden for meg; soloene. Selv kan jeg like death metal, men er avhengig av elementer som skiller sangene fra hverandre, og da gjerne soloer.

Dette serverte No Dawn. Selv om det var et svært stilrent sett, så fikk man som sagt nok av variasjon. Såpass til at et utrent øre kunne høre forskjell på sangene, som avbrekk fra den generelle aggresjonen de spredde om seg fra scena. Ikke at den var dårlig, for all del, det var både tungt, avansert og såpass velspilt at man nesten kunne skimte trashinfluenser i blant. Jeg vet ikke om det var fordi gitaristen slåss mot en senebetennelse (de hadde virkelig ikke flaksen med seg denne kvelden) men kl 2355 går de av. Drøye halvtimen etter at de begynte.

No Dawn blir etterfulgt av kveldens tyngste band, og kanskje mest humoristiske; The Sickening. Jeg sier humoristisk fordi deathmetal som visst nok skal handle om taco, og sanger titulert som ”Explosive Agressive (eller agressive explosive) Bowel Prolapse”, spilt i beste Cannibal Corpse stil er nok til å få de fleste til å trekke på smilebåndet. Eller kanskje bare meg? Uansett, de slår i gang showet tyngre, og raskere enn forrige band, og med helikopter banging. Vokalmessig var det bytting mellom en mer skrikete blackmetal vokal, og den dypere klassiske og fullstendig uhørbare death metal stilen.

Men her ble det litt vondt for en som ikke hadde fått sjekket ut spora før å skille sangene fra hverandre. Noen segmenter, trommepartier osv skilte seg ut i de forskjellige sangene, men totalt sett ble det hørendes litt for repeterende ut.

Siste bandet, Deject fra Oslo, begynner 0117, og uttaler at dem har dårlig tid. De starter helt uten intro, og lydsjekk. Av kveldens band var de det minst grimme, men dette tok de igjen i variasjonen i sangene, og den utrolig artige vokalisten. Teatralsk som få, growlet han ut tekstene med tung gestikulering, grimaser og dunking på kassa. Kveldens favoritt hos meg var klart den eldste låta de spilte; ”Mortify Flesh”, de sakte partiene var regelrett gørr fete.

Deject var bandet som det var lettest å like, for min del. For resten av gjengen på Kafé Larssen så det ikke ut til å være noe forskjell, skjønt det er litt kjipt å se folk strømme til scena når ei coverlåt blir spilt, for å stikke tilbake igjen til pilsen når låta er ferdig.