IMM

Som både fotograf og journalist denne kvelden fikk jeg nok å henge fingrene i, det var en ny opplevelse for meg, men jeg vil si jeg hadde flaks med kvelden. Det var en av de stundene du kunne angre på at du ble hjemme (om ikke du var der altså).

Victimised spiller først, og da er det ikke riktig så mange som er møtt opp (i forhold til dem som kommer til å komme senere på kvelden). De hadde noen ihuga fans like foran scena, men ellers der inne var det ikke så mye liv. Faktisk hendte det seg at noen ropte ut Dia Psalma sanger mellom  sangene til Victimised. Men selv om ikke hardcoren til dem var helt det folk hadde kommet for å høre, spilte de med stor engasjement, og lot ikke mangelen på publikum være noen hindring.

Tung og rask hardcore er vel kanskje den beste beskrivelsen på deres musikk. Det er jo ikke riktig den samme som Dia Psalma akkurat, og kanskje derfor ikke så mange trakk fram til scena. Victimised hadde uansett et godt sett, med mye agressivitet skjønte kanskje ikke like mye variasjon. Innsatsen var det dog ingenting i veien med, så om ikke man ble helt bergtatt av musikken, kunne man like vel se artister prestere på et godt nivå. Riktig nok var det noen glipp tak på begynnelsen av en av sangene, men annet enn det var det ikke noe å utsette på det tekniske.

Så kommer altså de svenske legendene. Da er blæst omtrent fullt. Og når de begynner å spille går gulvet amok. Dette var en konsert slik alle konserter burde være. Samtlige ute på gulvet kunne alle sangene, og sang med som bare det. Dia Psalma stilte også da i storform, og spilte ikke bare alternative versjoner av noen av sangene sine (en oppunka versjon av De Døende Barnet, for eksempel) men også med noen andre solopartier som gjør et live sett så mye bedre.

Selv hadde jeg en mental liste med sanger jeg håpte de skulle spille, komponert for lenge siden da jeg først hørte de skulle komme til byen. Og de låtene kom som perler på en snor. Bandet var i hundre, og smilte og lo og hyllet bartebyen mellom låtene. De kommer på igjen flere ganger etter det som skal være siste annonserte til stor jubel fra alle i publikum, og når det går av til slutt for kvelden holdes klappingen opp nesten skummelt lenge. Det klappes og ropes, selv om lyset er skrudd på og de begynner å spille musikk på annlegget på blæst.

Jeg tror ikke at noen gikk derifra med vonde følelser den kvelden. Det var rett og slett perfekt. Nå snakker jeg hovedsakelig om Dia Psalma, som også flest folk hadde kommet for å se, men Victimised var ikke dårlige de heller. Bare at når man er relativt ukjent, og spiller på samme kveld som Dia Psalma, et av Sverige’s klart største punkband, så kan man lett havne litt i skyggen. (Skjønte Victimised skal ha bonuspoeng for utsagnet "Fighting emo since 1997" på myspace siden deres)