IMM

Husbråk vol. 3 besto av Diary of dementica og Pelagic. To band som for meg var helt ukjent, men det er jo derfor vi har Husbråk. En plass der mindre kjente band kan få litt sceneerfaring og litt publikum. Problemet denne kvelden var at svært få hadde møtt opp for å se disse to bandene, noe som var veldig synd da jeg syntes bandene ga positive inntrykk begge to.

Thrashcore metalen som Diary of dementica spilte var tidvis fengende og bra, men man kan se at gutta trenger litt sceneerfaring da det hele virket litt stillestående. Jeg synes de leverer hodeknusende gode riff og drivet de har i musikken er bra, men de mangler ”trøkk”.

Plutselig var de ferdig og det etter bare 3-5 låter. Om det var alt de kunne klare så har de nok en god del å ta igjen før de kan spise rips med de store, men for all del, de har potensiale om de finner en liten vri. Thrashcore, metalcore, hardcore.. osv.. har blitt utøvd blant mange musikere de siste årene og derfor kan det  bli litt for anonymt og likt. Diary of dementica har heller ikke funnet opp kruttet og jeg håper de har mer krutt igjen til neste konsert. Vokalmessig var det hele litt under middels også. Får de ”mikka” opp cleanvokalen litt mer også så synes jeg dette kan bli spennende.

Pelagic sin konsert ble for min del en av de tøffeste konsertene jeg har sett på Buranhus til dags dato. Tenk deg Black Sabbath med kvinnevokal og et driv i musikken som alt etter 1970-tallet kan vinke ”byebye” til. Det her var fengende, groovy og utrolig bra gjennomført. Det som tar bandet opp til et helt nytt nivå er soloene gitaristen tar iløpet av konserten. Coverlåta ”Mr. Crowley” av Ozzy Osbourne sitter som et skudd og her glimrer sologitaristen til med en utrolig bra solo.

Da det ikke var så mange publikummere tar de to gitaristene i Pelagic seg tid til å spille gitarer nede på publikumsnivå under låta ”Oblivion”. Pelagic har det gøy når de spiller og det er noe jeg etterlyser fra det første bandet denne kvelden. Pelagic tør å slippe seg litt løs.