IMM

Når jeg fikk vite at tre band skulle spille på en og samme kvelden på Blæst, skreiftet tanken meg at det kom til å bli en skikkelig langvarig affære. Ikke meg i mot det. Indierock er en slik sjanger som det, i hvert fall for min del, tar litt tid å virkelig verdsette til det fulle. I kveld gikk alle bandene på scenen samtidlig og skulle spille sammen, ikke bare for første gang, men også mest trolig siste gang. Det skulle vise seg å være særdeles kult og rocka med så mange dyktige artister på scenen samtidlig, og den lange affæren som jeg både hadde fryktet og elsket, ble til en og en halv time med gassen-i-bånd-gitarer, doble trommesett og rett-i-sjelen vokaler som fikk alle følelser til å gå i stå. Her var både jeg og bandene på rett sted til rett tid.

To menn med hatter kommer på scenen og rigger seg foran et par datamaskiner. Vi får en instrumental intro som i stor grad består av elektronika, ett litt ambient-aktig stykke vil jeg si. Når så resten av bandmedlemmene kommer på scenen kort tid etterpå, er det ikke rent få med instrumenter som blir kapret. Det hele er særdeles eksperimentelt og fengende. Gitarene skifter fra pop til rock over tung trommespilling og hovedvokalist Anne Lise Frøkedal utstråler både glede og melankoli fra scenegulvet. Publikum er i en slags transe der de står stille og digger opptredenen, for opptatte med å høre på alt som skjer til å hoppe og støye, men gir likevel fra seg store gledeshyl mellom hver sang. At bandene klarte å få til ett så rent lydbilde som det de gjorde var et stort pluss i margen, og selv om mange av sangene var relativt lange, klarte de likevel å få en fin flyt med så å si pausefrie innslag som jeg tror passet publikummet midt i blinken. Det er ingen tvil om at musikken har en slags lengsel og driv etter sterke emosjoner, men det er nok med fengende hooks og rytmer til at man kan lette på smilebåndet og bare nyte noe som er såpass forfriskende og forførerisk som det dette er. 

Musikken er av relativt psykadelisk karakter og har ett drømmende preg over seg, men uten at det blir kjedelig eller for forutsigbart. Både gamle og nye sjangere blandes sammen på en fin måte, og skulle jeg kunne sammenligne musikken med noe annet, vil nok Pixies og Garbage være de to band som først faller meg inn. Det må nok sies at hovedtrekkplasteret for kvelden var Harrys Gym, men de mer elektronika baserte Bygdin, skapte kule mellompartier som fint kunne stått på egne ben. Dynamikken var god og samspillet var fantastisk, etter min mening er det kanskje en litt mer rocka versjon av bandet Briskeby vi hører, da de var på sitt absolutt beste.

Det var plenty av kule innslag underveis som kunne ha blitt nevnt, likevel syntes jeg at det var spesielt heftig når to trommiser spilte som verst samtidlig, samt når vi fikk både kvinnelige og mannlig vokalist til å gjøre en duett over flotte gitarmelodier. Dette ble en spesiell kveld som jeg vil huske lenge, både med tanke på sceneshow og musikk, og jeg spår en lang framtid for denne type band, som tørr å skille seg ut og gi oss originalitet så det står etter. Og med det er det bare å håpe på nok en gjenforening.