| Sted: | Dato: | Skribent: | Fotograf: | Bilder: |
| Studentersamfundet, Trondheim www.samfundet.no | 04.09.09 | Bjørnar K. Olsen | Aasta Ur | VOM (support) HURRA TORPEDO |
Hurra Torpedo er et band som etter min mening har fått alt for lite oppmerksomhet i norsk musikkpresse. Folk flest kjenner dem gjennom coverlåten av Bonnie Tylers ”Total Eclipse of the Heart”, som ble en farsott på youtube. Selv påberoper de seg tittelen ”verdens ledende hvitevare rockeband”, og selv om konkurransen kanskje ikke er så stor, så forsvarte de den tittelen da de spilte på Samfundet en sen fredagskveld.
Med en fantastisk blanding av egenprodusert materiale og coverlåter, tok de blåkledde herrene i joggedress med seg publikum på en reise gjennom en jungel av sjangere. Alt fra Alexanders Rybaks ”Fairytale”, som ble framført som èntakts blues, til disko og charleston ble servert publikum, som ukritisk tok imot alt de fikk. Stemningen var hele tiden stigende, og konserten nådde et absolutt klimaks da bandet dro i gang ”Total Eclipse of the Heart”.
Hurra Torpedo er først og fremst et band du går på konsert med fordi du vil bli underholdt og ha det gøy. Det aller meste de sier og gjør er morsomt, kanskje spesielt på grunn av alt det rare de finner på med de forskjellige kjøkkenartiklene. Men det som kanskje overrasker mange, er at de låter utrolig bra også. Fryseren fungerer utmerket som basstromme, og komfyren gjør seg godt som skarptromme. Når Kristoffer Schau i tillegg trakterer disse instrumentene som en gud, blir det bare fantastisk.
Hvis man skal peke på noe negativt på en ellers fantastisk aften på Samfundet, så må det være at konserten var litt kort, noe som førte til at klassikere som ”All the Things She Said”, ”Umbrella” og Britney Spears’ ”Toxic” ikke ble spilt. Det er forståelig at det er tyngre å spille på hvitevarer enn andre instrumenter, men de kunne i det minste holdt ut en hel time, og dratt til med et par kjente låter ekstra. Men så sies det også at man bør gi seg mens man er på topp, og da er det kanskje ikke så dumt å etterlate seg et publikum som skriker etter mer?