27. september hadde lenge stått markert i min mentale kalender. Etter at jeg kom over demoen til
Cor Scorpii noen år tilbake så har jeg hatt lyst til å se dem.
Helheim har jeg også hatt i radaren i det siste, med nyeste skiva ”Kaoskult” som en mine favoritter fra i år.
Vulture Industries hadde jeg hørt mye godt om, men ikke satt meg inn i ennå. Uansett så jeg for meg en skamgod aften. En stappa Kafè Larssen med høy skinnfrakk faktor, blastbeats og melodiøs black metal (eller da eksperimentell death/heavy fra
Vulture Industries).
Været var upåklagelig denne kvelden, bergenserne hadde tatt med seg regnet sitt og hele dagen plasket det nedover bartebyen. Oppholdet i blant var bare for å lure deg til å ta ned paraplyen. Fotografen og jeg tusler inn ca. en time før, og får gjennomført et intervju med Helheim (link) som akkurat blir ferdig til første bandet begynner. Tonene av Cor Scorpii triller imot oss idet vi trer opp av backstagekjelleren og bak i lokalet mot scena.
Til min store fornøyelse spilte de ikke bare låter fra nyplata Monument (2008), men også fra den gamle demoen. Å få høre ”Når Enden Er God” live var utrolig fett, like fett som jeg håpte det skulle være. Lyden var svært god, og når solopartiene slo inn i sognemetallen de spilte var det bare å headbange i vei. Men når vokalist Thomas S. Øvstedal hele tiden må be folk om å ta i litt mer, å være litt mer med, så synes jeg ikke det er helt ja, i henhold rett og slett. Det var aldri noe dårlig stemning, men det var plass til mange flere folk inne der, og at de ikke fikk med seg første bandet denne kvelden tenkte, var synd. Cor Scorpii holdt i alle fall ingenting tilbake, soloene låt som sagt like spikra som på studioinnspillingene, men live så ble alt litt mer brutalt og aggressivt. Uten at ble ufokusert og uhørlig. De spilte et par låter fra Monument (2008) også, ei ”Fane Svart” blant annet, og den var bare helt utrolig god. Om du synes albuminnspillingen var rask og rivende, skulle du sett dem live.
Vulture Industries var neste, og av alle som entret scena den kvelden på Kafè Larssen (og sannsynligvis i hele Trondheim, hvis ikke verden) var det nok Bjørnar E. Nilsen, bandets vokalist, den med største scene tilværelsen. Hans vesen var fangende på en helt hypnotisk måte. Med vill veiving av armer og bein (uten sko, for øvrig, som faktisk er et viktig tegn på at fyren du dealer med, mangler et par pommes frites i happy mealen sin. Hvor ofte ser du normale mennesker uten skotøy på beina inne på et utested?) og med en stemme som akkompagnerte dette perfekt var det et fryd å være vitne til den teatralske opplevelsen. På de cleane delene var det ikke tvil om at denne personen var rett og slett klinkende kokos. Jeg har sjeldent sett sånn skuespill siden italierne i fotball-VM. Når da gitaristen blir med i en slags vansinnets duett må jeg si jeg ble enda mer imponert, enn jeg allerede var.
Jeg vil tørre påstå hans nærvær overskygget resten av bandet, men når de slo til på sine respektive instrumenter var det klokketrygt. Alle soloene var skarpe og klare, og trommene lå i bakgrunnen og skapte de skarpe rytmebyttene som gjør Vulture Industries til et mer eksperimentelt band. Pluss da at riffbyttene og solopartiene var lagt inn på så måte at det hele bidro til å gi det en mer obskur stemning. Det var vanskelig å begripe helt hvor de ville, men denne villredelsen var nettopp det som var målet. Denne følelsen av å stå på kanten av galskapen, var akkurat det som de ønsket å frembringe. I alle fall var det det jeg tenkte.
Vulture Industries går av, og jeg må si jeg kjente spenningen bygge seg opp. Det rigges kraftig på scena, og etter kort tid så begynner en prosjektor å spille av en slags bakgrunnsfilm hvor logoen til Helheim flimrer, og ymse runer dukker opp, og forsvinner. Så begynner den ambiente bakgrunnsmusikken å spille. Gutta i bandet kommer ikledd brynjer fra backstage kjelleren, og går gjennom publikum mot scena. Det stiller seg opp, og venter.
I det første tonene av hedensk blackmetal slår ut gjennom Kafè Larssen så tenkte jeg at dette var akkurat det som manglet. Jeg er ofte på konserter, og ofte med band jeg har lite eller ingen kjennskap, så når det da kommer noe jeg kjenner til, håper jeg de lever opp til forventningene. Og slik var det denne kvelden. De spilte alt fra gamle låter hentet fra Jormundgard (1995) til nyere låter fra for eksempel Kaoskult (2008). Min favoritt var det ”Norrøne Alter” (Kaoskult) og ”Jernskogen” (Blod Og Ild). Men alt i mellom var også veldig bra. (kan her nevne ”Northern Forces” og ”Warlot” for eksempel).
Helheim fulgte i rekken av de tidligere bandene og presenterte et profesjonelt og tight show. Riffene satt, trommene var gode og vokalen til V’Gandr og H’Grimnir var sterke begge to. Torbjørn (innleid for anledningen) sine solopartier var som plukka fra studio innspillingene, men de låt hakket mer aggressive live, som Cor Scorpii. Kanskje var dette på grunn av hele stemninga bandet brakte med seg, men uansett var det en svært fet effekt. Folk likte klart dem best den kvelden, som syntes i antall headbangere. Antallet skuelystne økte drastisk da.
Men nå skal jeg ta opp noe som ikke er så positivt: de tilstedeværende. Nei, ikke de som var der, men de som ikke var der. Inne på Kafè Larssen, som ikke er verdens største lokale, så var det tynt i rekkene. De oppmøtte så ut til å trives, og jeg må si jeg nøt hele kvelden selv, men det er stusselig å se at såpass bra og store band, ikke klarer å fylle lille Larssen en lørdagskveld i trondheim. Jeg vet ikke hvorfor, og har problemer med å komme på gode grunner til ikke å skulle ta turen. 150NOK for de tre bandene er en pitteliten sum å betale. Riktig nok var det ymse tekniske problemer gjennom alle bandenes opptreden, men dette la ingen demper på opptredenen til noen av dem.
Var du ikke der kan du ta deg en tur i skammekroken. Jeg synes hele opplegget var utrolig sheriff, og håper på å se dem igjen en gang i framtida. Dersom anledningen byr seg skal jeg i alle fall ta den, og det bør du med!
