IMM

Sist jeg var på Gullbar (Trondheim Scene), var i russetida, og den gang var det noe så grusomt som ”Sie Gubba” som spilte (vennene mine tvang meg). Jeg var glad for at det var noe mer fornuftig denne gangen, selv om jeg i begynnelsen hadde vært litt skeptisk, etter å ha hørt gjennom alle låtene som disse tre bandene hadde lagt ut på Myspace.

Det første bandet som var ute i ilden denne kvelden, var thrashmetal-bandet Violated. Ettersom disse var først ute, var det naturlig nok noe glissent i lokalet, men det var noe ufortjent, for musikken var herlig. Det var mye bedre live enn det jeg hadde hørt på myspace (og det gjaldt egentlig alle tre bandene; jeg var positivt overraska). Det skulle vært obligatorisk for alle band med to gitarister + bassist/vokal/trommis.
  
I løpet av denne konserten, hintet vokalist Hans om at folk kanskje skulle begynne å bevege på hodene sine, men om tilskuerne tok hintet eller ikke, er usikkert. Derimot begynte de så vidt på headbanginga da Deathhammer entret scenen. Jeg likte virkelig vokalen her, grim på en måte. Av og til hørtes han ut som et dyr i pine, noe som gav assosiasjoner til det tidligste Burzum (men det var også de eneste likhetstrekkene).

Gitaren her var veldig dominerende, noe som bare er et stort pluss for hele vurderinga.
De var utrolig fengende, og karene som satt rundt meg satt bare og mumla i skjegget om at jeg måtte gi disse en god bedømming, og det gjør jeg også. Når jeg ikke skribla ned en masse unødvendige hieroglyfer, satt jeg og tromma i takt med pennen min.
Det er et godt tegn.

Låta ”A Holy Sacrifice” hadde en herlig intro som introduserte til headbanging, og man fikk lyst til å applaudere der man satt ved baren, men lot det være. Et genialt liveband!

The Batallion var altså det siste bandet ute, og med god grunn. Hva er det å si om dem? De var ”sykt bra”, og det må finnes et gen i kvinner som gjør at vi alltid legger merke til gitaristene. Jeg likte dem.

Disse var helt klart høydepunktet med den gode rytmen i musikken. Det var også på dette punktet at publikum begynte å kaste øl her og der, og man blir fristet til å forlate sin trygge plass ved baren og smette ut på gulvet foran scenen for å se og lytte (i hvert fall helt til man får en liten ladning øl i håret).

Enten det var et middel for å holde på publikum eller ikke, ble metallaftenen avsluttet med loddtrekning av festivalpass til Infernofestivalen. For min del var dette unødvendig, jeg nøt virkelig denne kvelden til fulle, både musikalsk og sosialt.