IMM

Svenske Jenny Wilson var på Blæst lørdag 3. oktober, og leverte en gjennomført glimrende konsert som flere i publikum garantert kommer til å putte på lista over 2009s beste konserter. Her skal jeg prøve å fortelle deg hvorfor:

Jenny Wilson kom opp på scenen med hijab og sari, sammen med fem musikere som hadde pyntet seg med hvite tyllskjørt på ulike kreative måter. Tre av dem spilte trommesett, bongotrommer (yay!) og klaviatur, og attpåtil spilte resten av bandet flere andre mindre rytmeinstrumenter, pluss bassgitar, saksofon og tverrfløyte; Et solid rytmisk fundament som Jenny Wilson kunne leke seg oppå med vokal. Det var så fengende og det var så energisk, og helt umulig å stå stille til. Jenny Wilson selv vekslet mellom å spille piano og gitar, mens hun sang i harmoni med de tre korende bandjentene.

Mye lyd og nesten slitsomt? Niks. Dette var en velregissert konsert, må vite. Først fikk vi høre «The Path», en sterk låt som satte standarden høyt. Bandets energi smittet over på publikum, hvorav de som ikke visste hva de kunne forvente seg (inkludert meg) ble himmelfalne av hvor bra dette var. De påfølgende sangene skuffet ikke. Dette var soul sunget av en sterk vokal. Repetitive og sterke melodier. Jeg tenkte på negro spirituals og Jenny Wilsons landsmenn, bandet Wildbirds & Peacedrums.

Vi fikk også servert rap, som i «Pass me the salt», hvor  Wilson i slutten av sangen fikk hele publikummet til å gjenta vokaløvelser etter henne. Hun så ut til å gi alt fra scenen, og det var ikke lite, for både dama og stemmen hennes er så kul som det går an å få blitt.

Selvfølgelig kom også «Let my shoes lead me forward», en hit fra Jenny Wilsons popete debutalbum, til publikums begeistring. Ellers var nesten alle låtene hentet fra hennes nye album «Hardships!», som er mer soul og rap. Dette kler den tøffe jenta (hun poserer med gevær på albumcoveret) godt, og låtene er som skapt for live-show. På plate er de dessverre litt kjedeligere. Konsertversjonene av disse låtene var godt krydret med jazzete saksofonsoloer, jamming og enda mer energiske trommer.

Jeg la merke til arrangementene i låtene. De vekslet mellom å være forholdsvis rolige og sjelfulle, og å være rytmiske dansefester. Oppbyggingen var elegant, med mer instrumenter og koring utover i låtene. Jenny Wilson og bandet hennes kan sine saker. Det var bare helt latterlig kult, og guri meg så godt humør man kom i. Jeg kommer til å høre mye på «Hardships!» framover, og drømme meg tilbake konserten.