IMM

John Olav Nilsen og Gjengen har siden oppstarten i 2006 kjørt på med sin særegne stil, og brukte drøye to år på å gå fra fullstendig ferskt og urørt band til å få platekontrakt og bli allemannseie i 2009. Det hele har vært en eneste stor opptur for bandet, og da debutalbumet ”For sant til å være godt” kom ut høsten 2009, fikk de femmere og seksere kastet etter seg av en samlet musikkpresse. De endte fjoråret med å havne på førsteplass på kritikertoppen 2009 for årets beste album i verden, en bragd de deler med storheter som Nirvana, Radiohead og The Strokes.

Når gjengen fra Loddefjord utenfor Bergen så legger ut på norgesturne med et repertoar bestående nesten utelukkende av de 11 låtene som er å finne på bandets eneste album, skulle man kanskje tro at det ville bli vanskelig å leve opp til all hypen. Men for hver eneste konsert de spiller, blir en ny musikkjournalist overbevist. Konserten på Blæst, som for øvrig var utsolgt, var ikke noe unntak.

Det hele braket løs med ”Valiumsvalsen”, en av de store hitene fra albumet, som er en fengende låt med høy allsangfaktor. Og allsangfaktoren bare fortsatte og fortsatte, med låter som ”Diamanter og kirsebær”, ”Piken med sviket”, ”Hull i himmelen” og helt til siste låt, ”Ti ganger tusen”. I tillegg til albummaterialet, serverte de to helt nye låter, ”Skrekkfilm” og ”Hundeår”. Om disse låtene er representative for det som måtte komme fra bandet i framtiden, ser det meget lyst ut for John Olav Nilsen og Gjengen.

Guttene har en fin kjemi på scenen, og spiller bra, men uten John Olav i spissen, ville det likevel bare vært et helt ordinært band i mine øyne. John Olav Nilsen er som skapt for å stå på scenen. Måten han opptrer på, tvinger meg til å bruke klisjébeskrivelser som ”den fødte rockestjerne”. For det er nettopp det han ser ut som, der han danser fram og tilbake, som en full mann som famler i mørket. Rolig og øm i det ene øyeblikket, aggressiv og knallhard i det neste. Akkurat som musikken de leverer. Det hele kjennes som en berg- og dalbane med alle temposkiftene og svingningene; det kiler i magen, og det er herlig.

Da bandet gikk av etter å ha spilt 13 låter, etterlot de seg et publikum som skrek etter mer. Men mer fikk de ikke, og det var kanskje det eneste minuset med denne konserten. Grunnen til dette er nok at repertoaret til bandet ikke er større. Men det kan lett tilgis, siden bandet ennå er ganske ungt. Dessuten er låtene de har såpass fengende at de sitter som klistret i hodet, og jeg har en følelse av at de kommer til å sitte ganske lenge. Mest sannsynlig helt til neste album kommer.

Setliste:
1. Valiumsvalsen
2. Lykkelig ulykkelig
3. Virvelvind
4. Ting eg lærte når eg ventet på bussen
5. Hundeår (ny)
6. Diamanter & kirsebær
7. Sånne som oss
8. Piken med sviket
9. Skrekkfilm (ny)
10. Ikkje fåkk med kjærligheten
11. Hull i himmelen
12. En gang til
13. Ti ganger tusen