IMM

Etter en grei halvtime etter den fastsatte tiden entrer fire mann scenen og fyrer av startskuddet for det som skal komme til å bli en knall kveld med god stemning og herlig musikk.

Det er Jim Protector som åpner for kveldens begivenheter ved å føre oss inn ien melodiøs, melankolsk kombinasjon av rock og electronica. Instrumentalt sett kan musikken minnes litt om det soundet Mew representerer og en vokal som ligner stemmen til Brian Molko i Placebo.  Dette resulterer til syvende og sist i en herlig blanding. Men likevel klarer jeg ikke unngå å irritere meg over en smule lav vokal som blir for anonym til at det setter ordentlig piff på selve musikken. Dette forandrer seg derimot i løpet av konserten, noe også publikum viser seg å være enig i. For etter andre låt henviser både bandets mannskap og deres musikk til en større personlighet, der sjarm og musikalske ferdigheter kommer tydeligere frem og skaper en munter stemning i salen og ikke minst setter publikum i sving.

Alt i alt var showet, i løpet av seks låter, en perfekt start på kvelden. Riktignok åpnet de forsiktig og beskjedent, men hentet seg kjapt inn igjen ved å øke både tempo og kvalitet (spesielt når det kom til vokalen). Jim Protector har gjort jobben sin; utført, levert og gjort publikum varme i trøya. Herlig!

Etter en liten pause med smalltalk og øltapping er det full aktivitet på scenen igjen.  Det er Anja og Heida som står på scenegulvet denne gangen. De fremfører enkelt og greit to aukustiskejazzlåter, om jeg kan kalle det det, på ikke annet enn tuba og piano. Musikken er relativt sær, men uten at dette trenger å ha noen negativ betydning. I en helhet er det svært smakfullt og behagelig. Individuelt sett utfører de en imponerende stil på deres representative instrumenter. Personlig kunne jeg ønske de spilte mer enn to låter, men hællan, vi har jo et band til som skal rekke å spille før morgengry.; nemlig kveldens høydepunkt Karl Barx.

Karl Barx tar gradvis over da de innledningsvis henger seg på Anja og Heida sine takter. Og dette til stor jubel for publikum. Mannskapet å på fem er iført gul bekledning, en liten festlig detalj som gir meg, og sikkert, flere et inntrykk av at denne konserten er nøye planlagt, på grunn av plateslipp selvfølgelig, men også fordi stilen og godt gjennomført. Med andre ord skapes det forventninger til konserten; at dette burde være bra…..og det var det!!!

Karl Barx åpner konserten på rytmisk og muntert vis og har en umiddelbar virkning blant BLÆST-befolkningens rockefot, inkludert undertegnede. På til sammen to gitarer, en kvinnelig og mannlig vokal, synth, perkussion, bass og trommer fordelt på fem gultkledde mennesker, er lydbildet langt bedre enn godt. Samtidig som harmoni synes å ha en sentral rolle i musikken deres utgjør også det instrumentelle en viss tyngde og kvalitet man rett og slett bare må nyte i det fulle og det hele. Vokalen er ikke så verst den heller, men jeg er nødt til å understreke et snev av skuffelsen over at den kvinnelige vokalen ikke ble tildelt en større rolle i låtene, for fy f… , den dama kan synge. Det var ingen tvil om at de mest diggbare låtene var der hun fikk vise seg frem. Og selv om musikken, stilen og bandets personlighet gjorde meg varm hjerteroten, tør jeg å påstå at uten henne ville alt i alt blitt litt kjedelig.

Men i løpet av til sammen 11 låter har Karl Barx avsluttet kvelden som et fargerikt fyrverkeri. En god opplevelse for oss, og en perfekt markedsføring for deres nye plate A Product of Imagination.