IMM

Arrangementet het Grind Declaration of War, og åstedet var Fru Lundgreens. Jeg gledet meg stort til en aften av det mer brutale slaget.

Det var faktisk en del folk tilstede når jeg kom, noe som er litt uvant for meg. Jeg er vant med å dukke opp på konsertstedet mens det er få folk der. Brorparten av publikum bruker på å komme i løpet av første oppvarmingsband, det er min erfaring fra tidligere konserter. Men denne gangen samlet folk seg altså tidligere enn vanlig. Ikke at det hjalp noe, for første band gikk ikke på før kvart på elleve.

Kveldens første band ut var Sexy Police, selv om de ikke så veldig tiltrekkende ut. De trakk i forholdsvis standard metall-mundur, og musikken svarte til bekledningen. De hadde god publikumskontakt fra til og med før de begynte å spille. Vokalisten var nede fra scenen for å ordne noe, og bassisten spurte ut i lufta: «Er det en vokalist her? Er ikke så farlig hvem det er, bare han er kort og sint». Vokalisten dukket opp etterhvert, de satte i gang med sin grindcore, og fruen ristet i grunnmuren. Det skortet ikke på det musikalske, ei heller det tekstmessige, hvertfall ikke i  følge vokalisten: «Denne låta handler om å jobbe i barnehage», «denne handler om å være kort og sint», «denne handler om å ikke se publikum fra scenen», og «denne handler om å spise alt du vil og ha en kjæmpekuk». Bandet var tighte og gode, og vokalisten brølte enormt. Trommisen så forøvrig ut som Quention Tarantino. Musikken traff meg ikke helt perfekt, de spilte en form for grindcore jeg har hørt en del av før. Men de var helt klart i den øvre klassen innen sjangeren, teknisk og kaotisk.

Sexy Police gikk av og Laser Guys kom på. Disse så ut som de onde tvillingbrødrene til medlemmene i Village People, gitaristen stilte i cowboy-outfit, og trommisen så mest ut som en hippie. Vokalisten minte meg om forrige vokalisten i Cryptopsy, Lord Worm (herlig navn), og bandet var kort sagt et selsomt syn. Men da musikken satte i gang ble tvilen feid til side, for også denne gjengen spilte en høyst seriøs form for grind. Laser Guys sin versjon av sjangeren var mer groovy og kontrollert enn det Sexy Police disket opp med. Jeg overhørte tilfeldigvis også to fyrer som åpenbart hadde gjennomskuet hva metall dreier seg om, der de sto og harket «Satan! Satan!» til hverandre...

Sist ut var The Sickening, som jeg også tidligere har sett på den samme scenen, i november i fjor for å være nøyaktig. Bandet kom sammen i 2003, så det er ikke noen nybegynnere vi har med å gjøre, men jeg syntes likevel å se framgang i publikumskontakt hos medlemmene. Gutta har heller ikke blitt noe mer seriøse siden forrige gang, for denne kvelden fikk jeg kikket så vidt på kveldens setliste. Den het for anledningen «VG-lista», med låter som «RBK»... Det slo meg også denne kvelden at bandet er fryktelig tekniske og proffe i det de gjør. Jeg vet ikke hvorfor det ble så grøtete for meg forrige gang jeg så dem, men denne gangen hørte jeg absolutt alt som ble spilt, og det imponerte stort. De hadde masser av både groove og teknikk i musikken sin, og publikumskontakten var som sagt upåklagelig. Det ble en ganske så god kveld for de mer ekstreme metallerne denne kvelden.