IMM

Årets første konsert for min del er delfinale nr. 2 i Zoom. Tre band skulle spille på onsdag, torsdag og fredag denne uka på Blæst, og jeg fikk tildelt torsdagen. Opprinnelig skulle Avalon Zoo, 1001 og Elephantine spille, men sistnevnte ble byttet ut med Jack Dalton. Dette gjorde at jeg da faktisk hadde kjennskap til et av banda i allefall.

Når Avalon Zoo begynner kveldens opptredener etter en kort introduksjon, og til min forbløffelse ser jeg at de ikke har med instrumenter. Et ”wtf” blafrer i min indre kornåker, også innser jeg at dette må være mennesker som spiller i en av de instrumentløse sjangrene, disse obskure nederverdenske skyggesjangrene hvis rolle i mitt liv har vært heller små og få. For å klarifisere var det altså en hip hop gruppe som gikk på scena først denne kvelden.

Som jeg vil tørre påstå kanskje er litt atypisk for Blæst? I allefall etter min egen erfaring. Uansett, de lot seg lite affisere av å være eneste hip hop band i denne konkurransen.  Var det noe de virkelig viste var det scenenærvær og engasjement. Det var vel det som fanget meg mest. Gutta hadde stålkontroll over rytmer og rim, men det var tilstedeværelsen på scena jeg la mest merke til. Så jeg likte meg faktisk under settet, og spesielt under siste låta som var en mashup av gamle nattasanger i hip hop drakt.

Neste band var 1001, ukjent for meg, men før konserten får jeg høre positiv omtale og gledet meg før de gikk på. Det virket som at ikke jeg var den eneste som gjorde det, for det tiltrår en stadig økende folkemengde inne på Blæst før de skal på. 1001 går på scena, og starter et show preget av effekter på gitar, og en nesten sart vokal.

Og dessverre mistet bandet kanskje litt av sjarmen sin der. De hadde ikke så alvorlig med trøkk, og spilte mer på et emosjonelt lydbilde ledet an av vokalen, som druknet litt der på Blæst. Jeg ville gjerne hørt mer av keyboardet, og vokalen. Dette ville gjort kontrastene over de mer hardere delene enda sterkere. Noe som jeg nok satte mest pris på.

Live så synes jeg ikke 1001 var så interessant, det var ikke veldig spennende å se på, og ei heller synes jeg at musikken fungerte så bra. Og spesiell ble de en smule kjedelige i forhold til det siste bandet.

Jack Dalton så jeg forrige gang på Nattrock, på den minste scena i kjelleren på ISAK. Ikke et veldig stort sted, heller et veldig lite sted når sant skal sies. Og det var noe helt annet å se dem spille på Blæst. De var vel eneste som virkelig rocka den kvelden. Med lav og fet gitarføring, og et fullstappet Blæst skapte de klart mest liv.

Den semi-screamo vokalen kan jeg ikke si jeg finner heller tiltalende, men annet enn det har jeg ikke så veldig mye å utsette egentlig. De hadde virkelig bare blitt bedre siden forrige gang jeg så dem, og det tok veldig av foran scena hvor det hadde kommet enda flere folk enn tidligere. Den aller siste låta de spiller er den som jeg synes er best, da på grunn av en nesten progressiv instrumental intro. Jeg ble stående å ønske at de hadde mer instrumentale deler, men selv om de ikke hadde det, var det et bra sett de fleste så ut til å være fornøyd med.

Da var siste dagen i Zoom-konkurransen på Blæst kommet og denne gangen var det rock'n roll som var det gjennomgående temaet, og tre band fyrer opp alt de har av musikalsk peisved for å spille seg fram til finalen den 22. Januar med destinasjon Oslo.

Det var relativt rolig stemning inne på musikerloftet (BLÆST). Roligere enn de foregående dagene etter det jeg hadde forstått. Publikum hadde relativt god plass å boltre seg på, men for de tre respektable bandene virket det heller litt mer stressende. Jeg kan med hånden på hjertet, trygt si at dette er en av den absolutt beste gratis-konsertene jeg har vært på, og selv om bandene kanskje ikke fikk vist alt hva de var gode for med en spilleliste på rundt 6 sanger hver, var dette absolutt noe som falt i god jord for noen etter hvert så meget sangglade publikummere.

Først ut på scenen er Peevish Penfriend. Dannet i 2006 og med fokus på god gammel rock'n roll og bluesrock inspirert av store band som Rolling Stones, Benny Goodman og Black Sabbath. Dette er skikkelig gladmusikk: lystig og spretten, behagelig musikk som lett får fram rockefoten. Bandet starter med sangen ”You got he Wits”, en skikkelig fengende låt med masse elgitar og flotte vokalprestasjoner fra Joakim Slettebak Wangen. Bandet har vanvittig mange kule riffs og en fin miks mellom rolige og mer rocka partier som de klarere å skvise inn i sangene på en skikkelig god måte. Publikum danser foran scenen og ser ut til å kose seg skikkelig. ”Smoke the filter”, en sang de fant opp en gang i sommer er også ett høydepunkt som fint klarer å holde på intensiteten hele låten igjennom. Et band i toppform dette, og de langhårete medlemmene leverte utvilsomt varene.

Band nummer to, The Great Big Taters, må nok være den største positive overraskelsen for kvelden. Musikken kan beskrives som en blanding av tradisjonell rock'n roll, blandet sammen med soul og blues. Ett stort pluss her var helt klart at bandet hadde med seg to damer som korister som gjorde sangene enda mer følelsesladete og levende. ”Pusher man”, et av de første sangene hadde skikkelig trøkk, og med enn skikkelig sprelsk gitarist som lagde alle slags rare lyder på gitaren, var stemningen perfekt. ”Dette blir en fin kveld folkens” og så kjøres sangen ”Sting me” ut over publikum som sitter som ett skudd, er groovy og rocka slik publikum liker å synge og danse til.

Sistemann ut og band nummer tre, Elephantine, skilte seg litt ut fra de tidligere bandene. Grunnen var nok at det egentlig var gruppen Jack Dalton som skulle ha spilt, med ble skiftet ut i siste liten og spilte kvelden før istedenfor. En liten nedtur siden jeg hadde sett fram til at disse skulle spille. Når det kom til bandet som spilte ble det spilt litt hardere musikk enn de andre bandene denne kvelden. Det funket fett det, og titt og ofte kom vokalisten over og satte seg på høytaleren og så ut til å elske oppmerksomhet fra publikum. Selv om ikke musikken passet helt til de tidligere bandene som hadde spilt, var dette likevel et morsomt innslag, og vokalisten hadde definitivt det kuleste sceneshowet. Det er gøy når det ser ut som vokalisten skal ta helt av og legger inn fliring og lignende inn i en ellers svært så energisk opptreden.