IMM

Dette er Madrugadas avslutningsturne. Deres siste sett i Trondheim noen gang, ble spilt i går. Det var også min siste sjanse til å se dem live, kanskje noensinne (jeg sier kanskje, for sånt kan man jo aldri helt vite). Før i år har jeg sett dem i Elverum, og jeg må si jeg ble særs imponert over showet den kvelden.

Når de begynner å spille denne dagen er jeg derfor spent på om de kommer til å gå ut med et stort smell, eller prestere noe tilnærmet midt på treet. Og jeg må si jeg ble en smule skeptisk til den pulserende basslignende synth introen som startet settet, men denne forsvant så fort bandet gikk på.

Jeg ble jo stående å sammenligne dette settet med det forrige jeg så, og også låtene jeg nettopp hadde hørt på mp3-spilleren før konserten. Men uansett hva jeg sammenlignet dem med, var det annerledes. Versjonene som ble spilt denne kvelden, var både ulikt albumversjoner, og ulikt forrige gang jeg så dem. Det tok meg en liten stund å komme inn i dem, men når den tiden først kom, så satt den også.

Soloene var litt tweaka, de var gjort små endringer her og der. Noen ganger ble pianoet/orgelet skippa for heller å la det bli mer gitar. Alt ble tatt godt imot, og kanskje også litt for godt. Stemningen var høy, men kanskje litt for trøndersk da skrikingen mellom sangene fra noen av de større brøleapene i publikum nesten grenset til forstyrrende og ikke helt sto til de heller melankolske tonene som ble spilt. Men det er kanskje for mye å be om en privat konsert, og man ble jo heller ikke overrasket av oppmøtet og opptøyet. Dog man håper jo alltid.

Å høre Majesty live var en gåsehudfremmende opplevelse, og som med resten av settet var det ingenting å utsette på prestasjonene på scena (eneste må være noen tekniske problemer som inntraff litt her og der, men dette var mest merkbart for dem som spilte, og ikke for oss som så på). Jeg sto sammen med resten av salen og lot Madrugada ta meg med tilbake til alt jeg  assosierer med sangen, alle minner og følelser og tanker. Det var en utrolig opplevelse, som bare kunne matches av In The Valley Of Deception, den skapte lignende inntrykk på meg. Jeg regner med at folk har forskjellige personlige favoritter i settet som ble spilt, men de to var i alle fall mine.

”I dag er en lykkelig dag på grunn av en mann”, sier Høyem. ”Obama!”, og salen klappet og jublet. Om noen var uenig så skjulte de det godt da, og forhåpentligvis var det ikke så mange av dem. Jeg syntes det var litt spesielt, fordi med en gang de spilte opp så dro de hele salen med inn i sitt eget univers. Mens en slik referanse minnet oss alle på at selv om 5.nov for oss vil være en Madrugada-dag, er det nok en Obama-dag for resten av verden.

De går på igjen 2 ganger etter at originalsettet er ferdig. Siste låta andre gangen, var tidligere nevnte In The Valley Of Deception. Den aller siste låta før vi går hjem for kvelden er et cover av Suicides ”Dream Baby, Dream” (også covret live av Bruce Springsteen) Den blir dedikert til Robert.