IMM

The Maladronia Institute består av fem mann; to gitarister, en bassist, en trommis og en synthist/vokalist. Bandet spiller spiller stilig og tung musikk, hvor rytmeseksjonen hele tiden danner et bakteppe av lyd og driv, mens gitaren og synthen gjør ikke så mye utav seg, men ligger litt i bakgrunnen og bidrar til stemningen gjennom en del fiffig bruk av effekter. Navnet “The Maladronia Institute” er velvalgt, om det er med vilje vet jeg ikke, men det var veldig mye droning gjennom hele konserten, med det tidligere nevnte bakteppet. Vokalen er en salig blanding av clean og vreng, men er tidvis veldig ustø.

The Maladronia Institute er et energisk band, og overførte lett den energien til publikum, som tydeligvis kjente til bandet fra før. Låtmaterialet vekslet stort sett mellom det litt kjappe, energiske, og det litt slappere mer stemningsskapende. Det kom også enkelte fiffige taktskifter her og der. Konserten gikk veldig i ett, godt hjulpet av bassisten som sørget for relativt sømlåse overganger mellom en del av låtene, noe som funket fett. I låtene gjorde bandet en veldig god jobb med å bygge opp støyen og ta låtene til et klimaks, og så sakte ned igjen.

Bandet hørtes utrolig fett ut når de fikk opplegget sitt til å funke, men konserten var preget av et noe rotete lydbilde, hvor det var vanskelig å følge med på hva som skjedde, men om det er bandets sound som er slik eller om det var problemer med lyden er vanskelig å vite. Til tross for dette, ble bandet, som tidligere nevnt, godt mottatt av publikum, og ble overtalt til å kjøre et ekstranummer etter de var ferdige. Jeg følte at de 40 minuttene bandet spilte, var vel anvendt tid.

Hope I Die Virgin er et 4-manns ensemble fra Oslo og virket først som de hadde litt problemer med gitaren, da det var en relativt lang intro mens gitaristen knot(t)et. Bandet spilte musikk som er monoton på en kul måte, bassen og trommene er øredøvende og konstant til stede, mens gitaren brukes stort sett til å legge på toner eller akkorder for å skape stemning. Den gamle Rolanden ble som regel brukt til å legge på gjentagende temaer i låtene. Vokalen var til tider litt sur, men fungerte bra. Hope I Die Virgin er et temmelig innadvendt band med en solid rytmeseksjon. Musikken er tung og seig, der rytmeseksjonen driver låta, og gitaren og Rolanden forsterker monotonien. Dette funker veldig bra, bare at låtene kan, på grunn av monotonien, flyte litt over i hverandre.

Der bandet virkelig får vist seg frem , er i instrumentalseksjonen. Det foregår en konstant oppbygging og nedbygging av støy, som funker veldig godt, og bandet skaper en mørk og dyster, nesten industriell stemning. Bandet er samspilt, og er dyktige til å kommunisere med hverandre, spesielt under innledningene til låtene, noe som gjør at det flyter godt, og de kan forlenge partier der hvor det er nødvendig av ymse grunner. Rolanden har en stilig lyd, og gir en fin touch på låtene.

Desverre kjører bandet litt for mye i samme spor hele veien, og konserten blir derfor litt for lang med et såpass monotont låtmateriale. Bandet mestrer ikke helt å spille monotont men samtidig holde det interessant over lengre tid, så det kan bli litt slitsomt. Hadde bandet kuttet settet sitt fra femti minutter til førti, hadde det vært en ypperlig konsert, men slik som den var, ble den litt for lang, og litt for lite variert.