IMM

Et beskjedent ensemble av 5 voksne, casualt kledde menn entrer den lille, mørklagte scenen på Blæst, plukker opp instrumentene sine, og begynner så brått å spille at alle i rommet blir overrasket. Pumpende, rolige melodier svever ut i det intime rommet, og det er tydelig at jenter er i flertall. De samler seg i midten og ansiktene deres kan fortelle at de er beruset - enten av Blæsts utvalg av forfriskninger som de står og svaier med, eller av den hypnotiserende lyden de sjarmerende mennene på scenen produserer.

Pål Angelskår er vokalist i bandet, men tar på ingen måte på seg ansvaret for å være "frontfiguren i glansen". Med sitt beskjedne uttrykk spilte han på sjarm og smil, og ga oss blant annet en liten historie fra barndommen mellom sangene. Angelskar har vært med helt fra begynnelsen for 10 år siden. Nå, 6 album og en Spellemann senere, står de på Blæsts scene for å beruse det norske publikum for siste gang før en liten Tyskland-turné.

På plate er de ofte søvnmedisin, med sine flotte strykere og ro. Men i denne intime konsertsalen hadde de droppet strykerne til fordel for en mer rocka vinkling på de ellers så rolige, tildels blues-aktige låtene. En skulle tro at Minor Majority ikke er et band publikum bør stå, drikke øl og hoie til. Men det er der vi alle tar feil. De klarer å pumpe opp stemningen, selv om de tar mange rolige avbrekk. Et kjennetegn de hadde på denne konserten, var at de begynte låtene veldig rolig, kanskje for å hypnotisere publikum, - og deretter så tok de mer og mer av. Konserten hadde derfor mye variasjon.

Jentene var de enkleste 65 prosentene av publikum å vinne. Deretter var det gutta sin tur, men de lot seg ikke overbevise før de mest kjente låtene fra plata "Reasons To Hang Around" kom. Og det kom mange låter fra dette albumet, kanskje fordi det
nettopp var denne skiva de vant Spellemannspris for? "Alison" fikk folk til å danse, men ikke alle var imponert; en gutt dyttet seg vei ut av publikumskjernen og jeg rakk akkurat å høre "Ingen smiler jo! Så utrolig kjedelig!" før han forsvant. Såpass tidlig i konserten var det faktisk ingen som smilte. Men det betyr ikke at de ikke koste seg.

Ingen kan krangle på at Major Minority lager vakker musikk. For det gjør de. Og konserten kan gjerne beskrives med samme ord: vakker.

Midtveis begynte de fem rolige karene å guffe opp tempoet. De hadde et langt improvisert instrumentinnslag som vekte publikum. Etter hvert som varmen steg i rommet, steg også intensiteten på scenen og i salen. Klimakset var selvfølgelig helt forventet, "Supergirl", da jeg også hørte gutta i publikum synge med. Til og med pardans dukket opp på gulvet. En kvinne overrakte en liten lapp til Angelskår som fikk han til å smile. Etter nærmere etterforskning fant jeg ut at det hadde stått "Wish you'd hold that smile" på lappen, navnet på låta de skulle spille like etter at de hadde hatt det obligatoriske "forlat scenen og kom på igjen"-nummeret. Her tok trommisen Halvor Høgh Winsnes helt av med tamburinen og stemningen var høy.

Etter å ha avsluttet med en groovy versjon av "Come back to me", inviterte de publikum til å drikke øl sammen med dem og kjøpe album og annet stasj fra det lille bordet de hadde rigget opp ved inngangen. Min mistanke er at mange valgte å takke ja til det tilbudet.