IMM

Shot At Dawn på Rock City 2009

Fotografen og jeg tusler inn på Rock City (gamle Club Caribe), der Shot At Dawn og MLGF skulle stå for underholdningen denne kvelden, og når Shot At Dawn går på den lille scenen med sitt seks manns ensemble er stemningen så god som den kan få blitt, tatt i betraktning det heller lille publikumet som hadde troppet opp.

Jeg må si jeg lurte litt på hva de hadde i posen sin, Shot At Dawn altså, når de begynner å spille. Både musikalsk, men aller mest hva de faktisk hadde i den plastposen som de tok med opp på scena. Shot At Dawn fyrer opp med en blanding av hardcore og death metal, aggressivitet og intensitet. Og når alle på scena hopper rundt så må det sies at de så temmelig bra ut. Skjønt hvorfor de hadde to vokaler var jeg ikke helt sikker på, begge gjorde en formidabel jobb, men jeg lurte litt på hvorfor det ikke bare var en. Kanskje kommer det tydeligere fram på en album innspilling. Og kanskje kommer det bedre fram på ei litt større scene.

Med gode, tunge og varierte trommepartier nappa det hardt i headbangermuskelen, og det var jeg ikke alene om så det ut til. Noen låter uti blir det avslørt hva som var i posen: en kosebamse, en Shot At Dawn cd og et pornoblad. Som ble delt ut til toner av et kort cover av Stand By Me. Shot At Dawn spilte også en sang inspirert av HeMan som jo klart er pluss i boka mi i allefall. Attpåtil var det også en fet låt. Men det kan jeg nesten si om alle låtene der, riktig nok var det en del partier i låtene som gled litt inn i hverandre, men takket være de tidligere nevnte trommene, og gode solo partier fra gitaristene (spes da de som ble spilt av begge samtidig!) var det ikke umulig å holde dem fra hverandre. Med andre ord var det fett.

Og enda et pluss i boka mi, ser jeg, har kommet av sista låte de spilte: Ring Of Fire av Johnny Cash. Utrolig artig, og utrolig stemningskapende, ja som i at folk lo, gliste og sang med som best de kunne. Det var forsåvidt også en prestasjon at de seks unge herrene i Shot At Dawn klarte å sprette rundt på den lille scena uten å velte seg selv, eller noe utstyr.

MLGF kommer på en kort stund senere, til toner av Mozarts Requiem, intet mindre. Som jo er en temmelig kontrast til trøndercoren de spiller. Og trøndercore er for de som er ukjente med sjangeren en salig blanding av hardcore, deathmetal med kanskje noen små elementer fra screamo inni mellom alt. Altså er det aggressivt, kaotisk, dundrende tungt, smått psykotisk men på en nesten systematisk måte. Det er solopartier som sprer smil rundti salen, og trommer som igjen får headbange muskelen til å stramme seg i anspenthet.

De stilte også med to vokaler, men i forhold til da Shot At Dawn var det en klarer rolle deling her. En sang clean, og en annet growlet. Ja, ikke helt tiden, men i blant i allefall. På de med clean vokal bare det nesten preg av tidlig Atreyu, som var en god miks til deathmetalen som man hørte dundre da like rundt hjørnet. Nettopp disse kontrastene var det som fenget meg mest, oppbyggingen til kaoset, oppbygging til et klimaks du visste ville rive gjennom lokalet.

Om det var trommene i Shot At Dawn som drev sangene, var det sologitaren i MLGF. Da hovedsaklig på grunn av at solopartien, pluss de enkle rolige delene, var det som i størst grad skapte den tidligere nevnte kontrasten i sangene. En enslig gitar etter et dødsmetallisk inferno gjør betydelig mye mer inntrykk enn mer av det samme.

Selv om de ikke hadde med noen godtepose likte jeg MLGF best denne kvelden, men Shot At Dawn var absolutt ikke dårlig, og har du muligheten til å se disse banda ville jeg tatt den!