IMM

Det nærmer seg slutten av april, og det er tid for en av årets mer hyggelige tradisjoner. Nei jeg snakker ikke om russen, russen er bare hyggelig en eneste gang, og det er når man selv  er russ. Nei, jeg snakker selvfølgelig om Nattrock. I år som før avholdes den på Kulturhuset ISAK, og i år som i alle foregående år er det booket inn en hel haug med forskjellige band til de tre scenene som skal ha konserter ut i de sene timer denne kvelden. Nattrock er en endags festival kan man si, det er rusfritt og  uten aldersgrense. Året 2009 markerer faktisk 10års jubileumet for Nattrock, vi gratulerer så mye til dem! På stedet er det billig og god mat å få kjøpt, så egentlig har man ikke noen grunn til å ikke ta turen dit, og bli værende til langt på natt. Ja, kanskje skulle du på fest denne kvelden, men til neste år vil jeg anbefale deg å heller trekke med vennegjengen inn på ISAK for en musikalsk aften. Icon sendte ut fire av sine disipler, og disse ordene og bildene er hva de kom tilbake med.

Scene: Coffee Annan
Kakke og Demonika
Første band ut på Coffee Annan scene på nattrocken i kultursenteret Isak var dame duoen Kakke og Demonika.  Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente da jeg dukka opp kultursenteret. Uansett hva det var, bød disse jentene på en skikkelig positiv overraskelse. Dette er nemlig aggressiv rock med clean gitar i beste engelske stil. Her var det høyt trykk helt fra start, uten tvil en velfungerende duo med en karismatisk utstråling som trollbandt publikum. Duoen spilte låter med både engelske og norske tekster. Og jenta kan virkelig synge. Det kom noen skikkelig Gåte flashbacks og det er på mange måter vokalen som holder musikken sammen. Låtene er gode og gjennomarbeidet med til tider melodiøse gitarpartier. Jeg likte virkelig denne duoen, det er bare så synd at det ble en fatal publikums svikt. Det var maks 20 stykker til stede. Og dette er virkelig synd for disse jentene hadde fortjent så utrolig mye mer. Glemte jeg å nevne at dette var deres debut? Det kunne virkelig ikke merkes, for det virka som om disse jentene ikke hadde gjort annet enn å stå på scene hele livet.
 
www.myspace.com/kakkeogdemonica

We Are Monsters
We Are Monsters var kveldens andre band på Coffee Annan's scene. Det var duket for at dette skulle bli en skikkelig ”spacea” ut av deg sjæl opplevelse. We Are Monsters er nemlig en duo bestående av en gitar og en synth med masse mixe utstyr. Det er utrolig hva man kan få til med en haug forhåndsprogrammerte tracks og effekter. We Are Monsters leverte nemlig en skikkelig klubbkonsert med høy rave-faktor. Med masse alternative lyder og et psykedelisk lydbilde hvor fikk man kastet seg rundt, og lyst til å danse. Musikken fikk meg til å tenke på MS.Dos, datadyr og gamle spillekonsoller med 8-bits lyd. Gutta fikk også en grei kontakt med publikum som gjerne spilte med på notene. Selv jeg som vanligvis ikke liker denne typen musikk merka jeg at det rocka litt i foten. Det var ikke altfor mange tilstede, men de som hadde tatt turen for å se We Are Monsters den kvelden dro garantert ikke skuffet hjemover. 

www.myspace.com/wearemonsters000

The Human Project
The Human Project var band nummer tre ut. Etter å ha bråka fra seg skikkelig under en kjapp sound check var gutta klare til å kjøre på. Her er avslappa et kodeord, for det er virkelig det denne musikken er. Det er et slags Deftones møter Alterbridge, et band med seige riff og skikkelig groove. I denne typen musikk bruker man i blant å savne noe der gitarer og bass bare spiller de samme akkordene oppå hverandre, dette har gutta løst med å ha herlige topping leadriff i en begrenset mengde som gjør det allerede stemningsfulle lydbildet enda mer magisk. Teksten er simple, men fengende og bæres særdeles bra fram av vokalisten. Her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene og det er nok brukt en hel masse timer på å finne disse låtenes endelige form. Men den tiden har det mest sannsynlig vært verdt, for dette er bra. Hvorfor spilles ikke disse gutta på radio? sier jeg bare.

www.myspace.com/vetlelovgaard

St.Helen
St.Helen et av kveldens høydepunkter. Dette er et band med spennende rytmer og cleane gitarere. Her lukter det bollesveis band og fender jaguar i The Wombats stil. Vokalisten har en livlig utstråling som fikk med seg publikum fra første låt. Jeg tror det var en del som hadde tatt turen til kultursenteret spesielt med tanke på å få med seg disse gutta. Og han synger bra, akkurat slik denne typen musikk skal være. Er ikke noe man kan plukke på her, ikke om man prøver engang. Med fete basslinjer og bankende trommer leverer St.Helen virkelig varene og det er tight til 1000. Det finnes ikke tvil; gutta har sjarm. Det var derfor beklagelig at de hadde kveldens dårligste lyd. Lyden dem har ut er ikke den beste og den ene gitaren er det omtrent umulig å høre. Men dette er ikke St.Helen sin skyld, for de leverer virkelig. 

www.myspace.com/sthelenmusic

Norma Sass
Norma Sass et jenteband med gjennomført stil helt til fingerspissene. Det lukter retro, blomster og lykke. Dette er imponerende velfungerende pop. Norma Sass leverte et skikkelig show med gladmusikken sin. Vokalisten gjorde noen forsøk på å trekke med publikum og skape stemning mellom låtene uten å lykkes helt, men dette spilte absolutt ingen rolle for da jentene spilte danset alle som trollbundet uansett.  Man må bare like disse jentene, med en energisk trommis, svettende bassist og herlige synth lyder. Høy vokal som flyter passende oppå den herlige miksen av lyd resten av bandet lager. Det er noen synthpartier som bare tar deg helt av sted inn i musikkens verden. For ikke å snakke om tidvis kule bassriff! Setlista var god og smart lagt opp. Den eneste nedturen med Norma Sass var at den låta med desidert mest trøkk var en cover. Konserten var en uforglemmelig opplevelse og vi kommer nok til å høre mer fra disse jentene framover. De er blant annet booket til Øyafestivalen.

www.myspace.com/normasass

Soup
Siste mann ut på Coffee Annan scene var Trondheims bandet Soup. Det var med store forventninger jeg nærma meg scenen, Soup er et band jeg hadde hørt litt om men aldri hørt noe av. Her var det en spennende mix av forhåndsprogrammerte lyder, synth og rock. Musikken hadde et til tider høyt driv. Det er stemningsfullt. Og det er det Soup er: stemning. Musikken deres tar deg inn i din egen verden, en verden du egentlig bare har lyst til å bli i for alltid. Glade synthmelodier driver forbi. Lydbildet er sammensatt, det er tight og en opplevelse uten like. Fete trommerythmer som harmoner særdeles godt med den forhåndsprogrammerte beaten, for meg var dette noe helt nytt. Og jeg ble tatt med storm.

Lyden ut var mer en okey, men det var ofte vanskelig å høre gitaren. For alt jeg vet kan dette ha vært meningen. Gutta oppfordret flere ganger til å stikke ut og hente inn publikummere, for publikum svikta. Vil tippe på et antall på en 30 til 40. Disse gutta fortjener mer mye mer. Men konserten var helt utrolig og de fremmøte så ut til å like det de så.

www.myspace.com/soupsound            

Skrevet av Christoffer Holseter

Scene: Amfisalen
Pelbo
Før et band begynner er det noen ting som kan hinte om at det blir en spesiell konsert. Ikke spesielt bra eller dårlig, men spesiell. En slik ting kan være at det ligger en tuba på scena, som var tilfelle før Pelbo går på. Etter en rolig synth intro trer Ine Hoem inn på scenen, og stiller seg opp ved det improvisatoriske mixebordet. Så begynner hun å synge, med en utrolig følelseladd stemme, og massevis av effekter hun mixer på og av selv. Stemmen får mer et preg som et instrument, enn som bare en vokal del av bandet.

Så går tubaisten, og backupvokal Kristoffer Lo på, sammen med trommis Trond Bersu. Kveldens mest jazzete akt er i full gang. Musikken veksler mellom å være ledet ann av tubaen og vokalen. Det er tidvis rockete, tidvis mer flytende, men alltid fullt av både følelser og energi. Originaliteten opprettholdes gjennom hele settet og jeg har ikke mye å utsette på framtredenen egentlig. Når man også får servert en briljant trommesolo i tillegg til resten av showet var det egentlig ikke noe særlig å klage på. Det var utrolig sært, om ikke det kom fram ennå, men det var sært på den helt riktige måten. Pelbo spiller musikk som kommer rett fra hjertet.

Som jeg trodde når de spilte, og som jeg vet nå, så er det denne konserten jeg kommer til å huske best. Hvor ofte får de se noen spille tuba i korpsfrie sammenhenger?

http://www.myspace.com/pelbomusic

Amish 82
Det tok en liten stund før Amish 82 fulgte opp på Amfiscenen, men de får da satt i gang etter å ha gått av og på, slik at publikum kunne få være forberedt på dem, og slik at de fikk den inngangen de ville ha (med applaus altså). Forrige band hadde en tuba med på scenen, denne gangen sto det en synth mellom to pcr, i tillegg til da trommesettet. Lydsjekken ga følelsen av 80 tallet, og jeg må si jeg var temmelig spent på hva som Amish 82 hadde å stille med.

Prøv å se for deg Daft Punk, med enda mer electronica og tunge trommer i bakgrunnen. En slags blanding av synthrock og electronica. Eller bare trønderhouse, som de kaller det selv. Med massevis av sampling i tillegg til synthen virket det som om de egentlig hadde den klassiske innstillingen at man trenger jo egentlig ikke noen andre instrumenter når man har synth. Bortsett fra da trommer, for den lille ekstra snerten.

Settet var utrolig dansbart, og man skulle hatt flere publikummere som danset til musikken egentlig. De fleste låtene var instrumentale, og de ble kanskje litt lange om man ikke er fan av sjangeren eller har noen å danse med på et utested, men et par låter hadde vokal, og noen hadde i tillegg en kvinnelig gjestevokal. Låta «Regain Control» var en av dem, og var kanskje det nærmeste Amish 82 kommer en radiohit. Den var også en av kveldens kuleste, sammen med låta «Hans Blix Theme», som er en humoristisk hyllest til, ja, du gjettet det: Hans Blix.

http://www.myspace.com/bestofamish82

Skrevet av Magnus H. Blystad

Blood Command
Dette var heftig rockemusikk, med en fantastisk kvinnevokal, som ifølge meg selv overstiger norsk standard (les: folk som vinner diverse mediaskapte talentkonkurranser). De minnet litt om ”The Sounds”, med svært gode og fengende låter. De fortjente virkelig ikke at Amfisalen skulle være så glissen, for dette Bergensbandet var kjempebra, og litt bakgrunnsaktivitet på scenen får alltid et stort pluss av meg, i stedet for at de bare står der og synger ”lalala se på oss, vi står her som noen saltstøtter”.

http://www.myspace.com/bloodcommand

Quit Your Dayjob
Dette var fantastisk underholdende musikk, og disse folka har helt klart greid å skille seg ut fra den musikalske mengden med sin egen lille gimmick. De gjøgler med publikum, og jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig å ha full kontroll når man spretter rundt på dette viset. Samtidig er alt babbelet mellom låtene tilpasset disse. Helt utrolig. Og tekstene er så meningsløse at de får en til å trekke på smilebåndet. Jeg likte dette bandet.

http://www.myspace.com/qyd

Miksha
Endelig et band bestående av voksne mannfolk som kan sakene sine. Jeg kan puste ut, lene meg tilbake og bare nyte musikken. Underveis dukker det opp et par kjenninger, som låta ”Locomotive”. En gang i tiden var jeg riktig hekta på denne låta.

Kort oppsummert er Miksha et energisk metalband, som ikke sparer på noe under sine live-konserter. Salen var visstnok fremdeles altfor glissen ved tanke på at dette var et av høydepunktbandene på plakaten, men noen sto da foran scenen og headbanget. Vi som var til stede i salen koste oss i hvert fall.

http://www.myspace.com/miksha

Skrevet av Mai–Charlotte Roksvaag

Scene: Klubben
Orpheus
I de siste ukene har jeg hatt en periode hvor jeg har lyttet til rock og metal med kvinnelig vokal, og nølte ikke et sekund da jeg fikk i oppdrag om å dekke gig’en til Orpheus. Ikke angra jeg heller, da de måtte forlate scenen etter bare 4 låter. For det første; jeg fikk bakoversveis da jenta som sto der mellom de langhåra mennene med fancy gitarer satte i å synge. Det der hadde jeg virkelig ikke forventa; hun var jo kjempeflink! Både litt grov i målet, samtidig som det var gjennomført feminint. Samtidig skal også resten av bandet få den kred’en de fortjener; musikken deres var gjennomført og hadde god kvalitet hele konserten igjennom. Orpheus spiller en utrolig fengende musikk, som en får lyst til å headbange til. Dessverre var de først ute (pga den ene gitaristen skulle rekke et fly), og dermed har man ennå ikke fått den oppvarmingen de hadde fortjent.

http://www.myspace.com/orphmo

Spasmic
Spasmic fremførte en konsert bestående av både tung og fengende musikk, selv om noen lydproblemer ødela litt for helhetsinntrykket. Men glem det nå. Klubben var full, og alle var spente. De fikk det de ville ha. Scream- vokalen var herlig, og dette var virkelig headbangmusikk. På midtpartiet til låt nr.2 var det høyt tempo på både vokal og instrumenter, og med slik musikk er det nesten umulig å ikke få litt moshpit inn i bildet. På begynnelsen av låt nr.3 er den allerede i gang, og både Spasmic og de ivrigste tilskuerne sørger for en herlig og ukjedelig konsert.

http://www.myspace.com/livespasmic

Tomrom
Igjennom hele den første låten var det høyt tempo, og folk moshet rundt, så hederlige musikkjournalister fikk bare til noen uforståelige hieroglyfer gjennom hele denne konserten. Det hjelper jo heller ikke når vokalisten hiver seg ut i moshpiten, og frivillige og ufrivillige blir dyttet inn mot veggen. Samma det, konserten var rå. Jeg spurte meg selv senere om hvorfor de ikke kan spille denne undergrunnsmusikken på radioen, ettersom de helt klart har større talenter enn for eksempel Tone et-eller-anna fra Idol.

Under låt nr.2 er folk helt med. De hopper opp og ned med musikken, og det skulle jommen vært filma. Resten av konserten ser jeg egentlig ikke så mye av, for skulle jeg ha klart å komme meg forbi mosherne, måtte jeg ha spidda noen med pennen min. Det ville vært dumt.

http://www.myspace.com/tomromband

Spring Collection
Dette var sær musikk, men egentlig ganske brukbart ved tanke på at de faktisk bare er to stk. Gitarspillinga var god, og bassisten trollbandt meg helt der han ruslet fram og tilbake foran scenen med sin særegne basspilling. Spring Collection spiller litt småsurrealistisk musikk, og konserten kunne ha vært bra, dersom det ikke hadde vært for noen småfeil, og at det virka litt dårlig gjennomført. Etter å ha sjekka dem ut på Myspace, fant jeg derimot ut at de gir et mye bedre inntrykk digitalt enn live. Det må da være en trøst…?

http://www.myspace.com/springcollection

 
Akdov
Yeey! Heimdalsruss! Om enn litt svartruss, men samma det. Folk som har gått på Heimdal ruuler (noen i hvert fall). Og det gjør også hele Akdov. Vokalisten hadde en stemme som var sjokkerende lik James Hetfields. Stort pluss. Akdovs musikk oser av kvalitet, og folk var mer eller mindre i ekstase. Jeg sto egentlig bare og måpte. De er, for å si det på trøndersk, et dritbra liveband. Og var desidert det beste bandet som spilte på Klubben mens jeg var der. Er det egentlig mer å si? De korte gitarsoloene her og der fortjener også kred, i tillegg til at de bare var 3 stykker.

The Leipzig Affair
Dette var veldig eksperimentiellt, og introen på den første låta minna meg litt om Trans-siberian Orchestra. (Veldig spesiell julemusikk). Men hva kan man si om The Leipzig Affair? Det var interessant musikk, en spesiell blanding av synth og akkustisk. Litt fengende, og litt sånn glad- musikk, i grunnen. Og i all verden, den ene vokalisten synger på tysk! Ganske fancy band egentlig, som skiller seg ut fra alt det andre.

http://www.myspace.com/theleipzigaffair

Skrevet av Mai–Charlotte Roksvaag.

Power of Rhymes
Disse gutta er første bandet jeg ser på klubben denne kvelden, eller første jeg skal dekke der i allefall. Da det ble utsatt oppstart i Amfisalen hadde jeg flaks nok til å få med meg Orpheus på klubben før jeg tok turen til Amfisalen. Når jeg igjen vender tilbake til klubben blir det drivende rock, med leopard tights på!

Med tung fokus på gitar og bass prestasjoner, da med både bass og gitar soloer, et utrolig fengende driv og også såpass med aggressjon at det virka som de mente omtrent alvor, klarte Power of Rhymes virkelig å fenge publikum. Energien de utstrålte, spesielt vokalisten med de tidligere nevnte leopard tightsene, ble raskt snappet opp av publikum.

Hard rocken ble dratt opp av enkelt prestasjonene, som for eksempel bass introen på  «Seventh Wave» Den var utrolig fet. Når de går over i «We Care A Lot», den klassiske Faith No More låta, må jeg si at jeg var mer enn fornøyd med det jeg fikk se og høre.

http://www.myspace.com/thepor

Cigmouth
Cigmouth var andre bandet ut på klubben for min del. Klubben er, som bildene viser, betydelig mer intimt  enn amfisalen, og spesielt om man tar i betraktning publikums heller variable tilstedeværelse også.

Og dessverre for Cigmouth så var det ikke så mange der da gikk på. Med aggressiv metal, frontet av en clean vokal hadde de et temmelig tett og intenst sett. Musikken bar preg av tunge riff, men hadde kanskje ikke verdens mest aktive band på scena. Selv om de nok kunne hatt et litt mer variert sett, så var det virkelig noen kule overganger mellom forskjellige partier innad i sangene. Det var også noen fengende rolige partier. Helhetsinntrykket er dog likevel et av et sett som kunne hatt litt mer variasjon.

Siste låta har jeg notert meg som favoritten fra dem denne kvelden, da grunnet de tunge gitarriffet, hovedsaklig. Men dessverre var det ikke så mange som fikk den med seg grunnet labert oppmøte. Synd for dem.

http://www.myspace.com/cigmouth

Everfear
Hardcore og electronica i utrolig sær blanding. Og da electronica av den typen som ofte går i bakgrunn på den mer kommersielle europopen fra nittitallet. Som en merkelig hybrid mellom russelåter og hardcore rett og slett. I tillegg til growling hadde de med en clean vokal med effekt på, så det høres litt ut som vokalen i Daft Punk.

Produktet blir musikk som tidvis er utrolig fengende, og tidvis utrolig agressivt. De led av noe tekniske feil denne kvelden, men når de spilte var det ikke mye å utsette på det. Eneste måtte være at man kanskje følte seg litt skyldig når vgliste rytmene tok over lydbildet og man ble minnet på låter man egentlig skulle hate, men som man nå kom på at egentlig var ganske catchy. Eller kanskje det bare var meg?

Uansett, Daft Punk, som tidligere nevnt, var noe jeg tenkte på en del ganger, og når de da covrer «One More Time» og deler av «Harder, Faster, Better, Stronger» så må jeg si jeg egentlig var temmelig fornøyd. Det var hardcore med dansbare segmenter, som er noe man ikke kommer over så alt for ofte. Hardcore for de som ikke er så veldig fan av hardcore kanskje? For noe sier meg at de som faktisk er hardcore hardcore fans kanskje ville finne mixen en smule blasfemisk.

http://www.myspace.com/everfear

 
Jack Dalton
Igjen var det klar for en opptreden som nok kunne hatt litt mer publikum. Jeg kommenterer på dette bare ved de anledningene hvor det var noe særlig merkbart, jeg vet ikke hvorfor publikum bølget fram og tilbake, men slik var det nå. Og Jack Dalton hadde litt uflaks der.

De spiller moderne rock, og etter noen forsinkelser begynner de kveldens sett, som var utrolig energifyllt og veldig drivende. Musikken var ikke for happy og ikke for sint heller. Det var egentlig en fin mix. De spiller også en helt ny låt, og jeg kunne si at den var noe over eller under par i forhold til resten av settet.

Jack Dalton er musikk som burde få spilletid på P3 (merk P3 ikke P4), de har mer aggresjon en bølgen av britisk rock, da av den synthfrie typen, som slår innover Norge og Europa. Musikken er temmelig intens, og når den brytes opp med rolige partier var det en forfriskende variasjon, som de var veldig avhengig av, for ikke å låte for generiske.

http://www.myspace.com/jackdaltonband

PKP
Nå er tiden kommet for å nevne punkerne. Jeg har ikke gjort det så langt, men tiden er endelig kommet. Gjennom alle showene var det en gjeng punkere som gikk til og fra, og var kveldens klart mest engasjerte med egne moshpits. PKP er klubbens eneste renspikka punk band, mer om det straks, så da troppet punkerne opp, noe som var fint, for uten dem så ville det ikke vært mange der.

Før de begynner får vi en kort forklaring på hva PKP står for. Forklaringen er: det du vil. Du kan google det og finne alt mulig rart, men visst nok var det opp til en selv å bestemme det. Jeg har ikke kommet på noe godt band navn som passer forkortelsen ennå selv.

De hadde tatt turen helt fra bergen, og var et fem manns ensemble med en kvinnelig og en mannlig vokal, i tillegg til gitar, bass og trommer. Og fra første låt var det klart at dette ikke var punkrock, dette var klassisk punk. Rett fram i flerhundre kilometer i timen, på en sånn måte at det kanskje ble litt repeterende for de uinvidde (men det var nå nesten bare invidde der i klubben da, så det var ikke noe problem) men med masser av energi fra start til slutt. Blandingen av kvinnelig og mannlig vokal funka også veldig bra. Mellom noen av låtene kommer de også med politiske uttalelser som seg hør og bør. PKP leker ikke pønk!

http://www.myspace.com/pkppkp

Skrevet av Magnus H. Blystad.