IMM

Varmen hos Fru Lundgreen fristet ekstra godt denne kvelden, da Trondheim stilte med en av sine kaldere dager. Orpheus hadde jeg sett selv ved flere anledninger, og gledet meg til et gjensyn med. Garden Of derimot var en ny opplevelse for meg. Etter noen forsinkelser grunnet en lydmann i minus, går Garden Of i gang med kveldens første sett.

Beskrivelsen av bandet på Mirk/Lundgreens sider beskrev det som en heller eklektisk blanding med influenser fra både her og der. Selv var det Opeth jeg hørt mest, og da ikke death metallen. Vi snakker om lange progressive, nesten jazz aktige segmenter hvor gitarister og bassister fikk boltre seg som de best kunne. Eller nesten i allefall, da det var noen små tekniske problemer med den ene gitaren. Dette kan jo være særs plagsomt, men det ble tatt med godt mot av bandet. Vokalist Øyvind Hokstad dro en vits, og siden en kort coverversjon av DDE's ”Det Går Likar No”, også var de igang igjen.

Noe av det feteste med dem, og dette kan også høres på låtene ute på Myspace-sida dems, var den følelsen låtene skapte. Som Opeth igjen var det liksom noe mystisk og usikkert ved dem, som en balanse gang mellom totalt kaos og total kontroll. To motpoler holdt i sjakk, og utrykt da gjennom de tidligere nevnte solopartiene. Vokalen overrasket meg positivt, å synge så klart og høyt uten at det høres regelrett plagsomt ut, er en dyd mange andre større band feiler på igjen og igjen.

Kanskje kunne solopartiene bli litt i lengste laget for noen, musikken var langt i fra festvennlig. Men det betyr jo ikke at den ikke var god. Bare at den kanskje krevde litt mer av lytterne enn andre band. Som for eksempel Orpheus. De går på kort tid etter Garden Of, og Orpheus, de spiller heavy metal.

Har du ennå ikke fått med deg noen av showene Orpheus har spilt i Trondheim bør du ta turen ved neste mulighet. Ja, om du liker heavy metal. For det er virkelig ordet også. Det er en kraftig vokal Ingrid stiller med,  langt i fra spinkle toner. Resten av musikken ligger deretter. Drivende og fengende er kanskje de beste ordene for å beskrive dem live. De går på scena ca 2345.

Hele bandet viser at de har sceneerfaring, både i sangene og mellom dem. Publikum svarer også, som da Ingrid ba om å få opp noen truser under neste sang. Jommen kom det ikke flyvende opp et par på scena også. Og som lovet tok hun dem da på hodet. Denne kvelden spilte de også flere nye låter. Jeg har notert 3 i mine notater, men på låtlista jeg fikk står det oppnevnt 2. Jeg velger å tro på den og at jeg nok selv var «sinnsyk i gjerningsøyeblikket» som juryen så fint sa til meg for et par uker siden. Men nok om meg. De nye låtene var minste like gode som dem jeg hadde hørt før. Faktisk var ”Mr. Manipulative”, den første droplåta, kveldens favoritt hos meg (Den andre heter forøvrig «She Told Me», for å ha nevnt den). Men av grunner som gjelder for alle de andre; nemlig de rett og slett utrolig fete riffene, og konge solopartiene. Soloer som ikke er for lange, men som fenger helt inn til sjela, som ikke bare er gitarronk, men litt av det også. Og den tidligere nevnte vokalen.

Du får høre velprodusert og gjennomført heavy metal av Orpheus. Låter du kan kjenne igjen, og glede deg til å høre igjen. Begge band denne kvelden stilte med tilnærmede episke solopartier, men Garden Of toppa nok Orpheus hva angår det rent innovative og særegne. Orpheus tok da igjen når det kommer til å være helt utrolig fengende, fett og klassisk heavy metal. De spiller musikk du glatt kan spille på fest! Slik det skal være. Og atpåtil få en såpass gammel og heller ihjelspilt sjanger til å høres ny ut er jo krevende nok, Orpheus klarer det uten problemer. Når de spilte Bloodflow til slutt må jeg si jeg var fornøyd, da dette var ei låt jeg hadde merka meg før og håpte på å få høre igjen denne kvelden.