IMM

Jeg lurte litt på om jeg skulle gi Rockettothesky-konserten en ordentlig Rockettothesky-anmeldelse. Dvs. skrive vekselvis engelsk og norsk, krydre med ord som «erections», «cunt» og «golden showers», referere til Virginia Woolf-romaner, og generelt skrive mystisk og originalt og fascinerende. Jeg prøvde meg aldri på det. Det kunne uansett aldri bli noe i nærheten av så bra som originalen. Jeg har mine begrensninger, men det tror jeg ikke Jenny Hval har.

Hun lever et dobbeltliv som Rockettothesky og Jenny Hval, som henholdsvis litteraturskribent og  artist. Om ca to uker kommer hennes første bok, og i den forbindelse spilte hun «en suite til å lese denne boka, kanskje». Den begynner sånn: Golden showers, the waste products of the body, og siden: And he says, you just need to get laid again. Hun snakkesynger og synger tekstløse melodier med sin overjordiske elsk-eller-hat-stemme. Og det med de vulgære tekstene er ikke så flaut, for har man hørt litt på Rockettothesky fra før, så har man hørt masse sånt og vendt seg til det. Det er fort gjort å synes at låtene er vakre.

Jenny Hval danser vuggende og med lukkede øyne, som Audrey Horne i «Twin Peaks». Samtidig minner hun litt om The Log Lady; store briller, halvlangt hår med pannelugg, rare tekster. Men heldigvis prater hun ikke like kryptisk som sistnevnte. Mellom låtene åpner hun portene til Rockettothesky-universet på vidt gap, og omtaler oss som engler og familie og noen som e-strengen på gitaren hennes kunne tenke seg å være med hjem. Det liker vi.

Sammen med to menn på trommer, bassgitar og autoharpe, pluss endel sampling og knotteskruing, spiller Jenny Hval nesten bare nye sanger. Vi klapper og plystrer intenst. Men noen av oss er kanskje litt enige når hun sier at hun vet at det er kjedelig å høre masse nytt. Låtene høres noe like ut, men de trenger nok flere gjennomlyttinger. Og hun spiller bare noe få gamle favoritter. Jeg savner blant annet «The dead, dead water lily thing» og «On cherry tree song».

Men, for å motsi meg selv litt, jeg fortrekker alt i alt å få den eksklusive æren av å kunne lytte til mange nye låter. En av dem, valsen «To Camelot», forteller om druknede kvinner som hjemsøker Camelots slott. Så vidt jeg vet finnes det ikke flust av artister som skriver slike tekster. Men vi som liker sånt, kan lytte til Joanna Newsom, Anja Garbarek, Kate Bush og Rockettothesky, og vi kan perle hodeskaller og vi kan drømme oss vekk til en verden hvor absolutt alt er poetisk.