IMM

Rumble In Rhodos og Don’t Cry Wolf spilte i helgen på Samfundet. Rumble In Rhodos var først ute, og de spilte også på den største av de to scenene, dvs Klubben. Dont Cry Wolf fulgte litt senere på kvelden på den noget mer intime Knaus scena.

Fotografen og jeg kom inn litt før det oppsatte tidspunktet til Rumble In Rhodos, dvs. halv elleve. Når klokka nærmer seg kvart på elleve begynner menneskene rundt omkring i lokalet å trekke mot scena, så vi trakk da etter. Noen begynner faktisk å headbange til toner av ACDC som går over anlegget før bandet har begynt å spille. Da bandet går på drøye ti minutter senere, blir det med en gang god stemning.

Det tar seg litt opp utover settet, selv om det fra starten av kun var engasjement å se blant de nærmeste publikummerne. Radig smittet dette fra bandet på scena og utover i lokalet, så snart var nesten hele rommet med (Jeg sier ”nesten” fordi de i de bakerste rekkene sto mer å nikket anerkjennende enn å hoppe opp og ned). De sto oppført som hardcore på Samfundet sine sider, men på deres egen myspace står de som indie. Og jeg vil tro at de nok vet best, det hørtes i alle fall slik ut. Rumble In Rhodos spiller en type hard indie, som i allefall slo an på Klubben, selv om den ikke er helt nedover mi gate. Det var rock av typen som er populær for tida, men en vokalist som nesten skriker mer enn han synger, noe som passer bra til sjangeren. Gitar, bass og trommer ligger lettfordøyelig i bakgrunn. De spilte en ballade denne aftenen, ”Harpoon Etiquette”, og selv om jeg syntes den låt ganske bra, var mottagelsen av en roligere låt ikke helt hundre prosent. Det var nok ikke en slik kveld.

Selv om de kanskje ikke var aggressive akkurat, som sagt var det ikke hardcore, så hindret det ikke de nærmest scena å danne en liten mosh faktisk, under en av sangene. Og da vokalisten mot slutten av settet stagediver virka det som om kvelden var komplett. Alle var fornøyde, både på scena og i publikum. De ønsket riktig nok ekstra nummer, som ikke kom, men man kan jo ikke gjøre alle til lags.

Dørene til Knaus åpnet rundt midnatt og vi, og de titalls andre som sto utenfor, strømmet inn i det da røykfyllte lokalet. Noen hadde lekt seg grovt med røykmaskina før konserten, og det var heller tung luft innpå der, men da bandet går på forsvinner alt dette. En tung pulserende lyd slår gjennom Knaus, den blir gående, og gående til den brått stopper, og bandet begynner å spille.  Her var det hardcore, type eksperimentell, med mye rolige og melodiøse deler (hør ”Million Men March” på myspace for eksempel) og det slo virkelig godt an.

Lokalet var mindre enn klubben, for de som ikke har vært der, men det var tilnærmet fullt på det meste. Mottagelsen var god, og hver sang ble etterfulgt av klapping. I beste hardcore stil skrek og brølte vokalisten det han var god for, og jeg vil si de delene fungerte bedre enn delene med clean vokal. Da hørtes det ikke fullt så livlig, eller bra ut. Men mesteparten var av den første sorten, den sorten som får deg til å løfte en knyttet neve i være og hoppe opp og ned.

Bandet, spesielt vokalisten gjorde virkelig sitt for å utkonkurrere sangeren fra Rumble In Rhodos. Av alle i rommet var det vel klart han som var mest med i musikken der han løp rundt, skrek og hoiet og ga full gass gjennom hele settet. En eller annen gang begynte også den ene gitaristen å blø fra fingrene, men det stoppet han ikke, så kudos til han! Når disse drar i gang kveldens ballade blir den tatt godt i mot, men her var det ikke akkurat snakk om noen popballade heller da.

Før siste låt bytter de gitar, og når den er ferdig er de fleste fornøyd. Den melodiøse hardcoren ble godt tatt imot, og jeg gikk derifra med bare lyse tanker og gode vibber. De spilte låtene jeg personlig ville høre, fra myspace sida, og noe mer kunne jeg egentlig ikke be om. Lydmessig kunne det vært bedre, men til å være på et såpass lite sted var klarheten grei nok.

Så totalt var det en god kveld, selv om jeg ikke synes Rumble In Rhodos var så utrolig spennende, så var jeg nok en av de få i lokalet som var av den meningen. Dont Cry Wolf var alt jeg trodde de skulle være, så der var jeg som sagt fornøyd. Under ett må jeg si det var en god kveld å være konsertdeltager på Samfundet på. Men neste gang kanskje Don`t Cry Wolf får spille på klubben også?