IMM

Hver gang jeg ser at Shining skal spille et sted i min umiddelbare nærhet, tenker jeg alltid det samme: ”Mon tro om det er svenske eller norske Shining som skal spille?” Denne gangen (og faktisk forrige gang også) var det snakk om det norske bandet. Det er nettopp kommet ut med ei ny skive navn Blackjazz, og coverarten til denne skiva ble projisert på scena til Blæst før konsertstart.  Raskt antok jeg at det kom til å bli en aften med god stemning i salen, for allerede da jeg står utenfor og venter for å komme inn, danner det seg en lang kø bak meg.

Det tok ikke lang tid før stedet ble så fullt at de fleste med en anelse klaus nok ville skygget banen. Bandet dro også litt på det før de begynte, men da de gikk på, å herregud…

De rusler temmelig casual opp på scena, til høylydt klapping, og begynner å spille. Med en gang var det klart at det var derfor folket var kommet. Noen sang med, og de aller fleste vugget i allefall i takt. Det var få som banget og hev knyttede never triumfantisk i været, men ansiktsutrykkene, spesielt hos dem som sto der med øynene igjen, sa mer enn noen som helst annen kroppslig utøvelse kunne kommunisere. Selv ikke med eurytmi.

En av de tidligste låtene var "Fisheye", fra den nye utgivelsen. En av de få låtene jeg hadde hørt et par ganger gjennom mellomveven. Selv om det var et liveopptak jeg hadde sett var det noe annet å se dem selv. Spesielt Lofthus på trommer. Gjennomgående for hele kvelden var hans rett og slett umåtelige håndtering av perkusjonen. Teknisk godt, med innlevelse. Jazz og metal i en spesiell og herlig blanding (som den nye skiva bærer preg av).

Jeg tror også at om jeg som liten var blitt presentert for saksofonopptredenen til Jørgen Munkeby kan det hende at jeg hadde fortsatt litt lenger i korpset enn de to-tre årene det ble med. Det var igjen den balansegangen mellom det som er teknisk godt og engasjerende, og det som er teknisk godt og kjedelig. Og da jeg, med min heller lille erfaring med jazz, syntes det holdt seg spennende gjennom hele settet, tror jeg ikke at mange andre kjedet seg heller. Selv om jeg ikke kan skryte på meg å hele tiden ha oversikten over hvor den ene sangen slutta og den andre begynte, så ble det aldri kjedelig.

At de spilte coverlåten av King Crimson's 21th Century Schizoid Man var også en veldig morsom opplevelse. Om du trodde du hadde noe kjennskap til coverlåten fra opptaket som ligger på Youtube, så var det noe helt annet live. Igjen var det snakk om en presentasjon gjennomsyret av intensitet, teknikk og innlevelse. Det sørget for en helt herlig konsertopplevelse! En del av jazzpublikummet kunne kanskje vært litt mer med på notene, men ansiktsuttrykkene til de som sto helt stille inne på Blæst, avslørte at de kanskje nøt musikken aller mest.