IMM

Husbråk denne kvelden bød på to vidt forskjellige band, The Touch of Grass og The Siri Lanckas. Først ut var The Touch of Grass, et småprogressivt band jeg hadde litt forventninger til.

The Touch of Grass startet litt usikre, og virket ikke som de var helt komfortable med publikum med en gang. De startet med en relativt rolig låt, med litt småsær vokal, skjeve takter og fiffig oppbygning. De første låtene fløt såpass sammen at det var vanskelig å si om det var en låt med mange og forskjellige partier, eller flere låter uten mellomrom. Neste låt var litt en tyngre og litt mer funkpreget låt som kulminerte i en the Mars Volta-ish avslutning, som burde gå rett hjem hos alle fans av sistnevnte. Det er også på denne låta vokalisten virkelig begynner å få vist seg frem. Etter det kom flere låter, hvor The Mars Volta-insirasjonen var tydelig, spesielt i enkelte av vokalpartiene. Igjen, så er ikke dette noe negativt, tvert imot. The Touch of Grass greier lekende lett å få til den rette stemningen, og overdriver aldri.

Gjennom hele konserten står rytmeseksjonen for godt driv, sammen med en upåklagelig vokalist. Han er innom mange forskjellige stilarter, og viser at han har et bredt spekter å spille på. Med seg på laget for anledningen hadde de en cellist som fylte ut lydbildet fint. Alt i alt, leverte The Touch of Grass en meget solid konsert.

The Siri Lanckas var kanskje The Touch of Grass' rake motstykke. Der The Touch of Grass hadde spilt komplisert, progressiv rock, spilte The Siri Lanckas streit rock hele veien gjennom, med enkelte blues-aktige innslag. Det første som slo meg når trioen startet opp, var hvor utrolig massiv lyden var, selv om de bare var tre. Mye av æren for det må gå til rytmeseksjonen, som hadde et solid driv hele konserten gjennom, men mye av jobben ble også gjort av den fete gitarlyden til gitaristen.

Bandet hadde gjennom hele konserten god kontakt med publikum, og spilte et knippe både gamle og nye låter, alle med heftig allsangpotensiale i refrengene. De beste låtene var helt klart låtene hvor de fokuserte mer på selve riffingen, og lydveggen fikk gjøre jobben sin.

Vokalen var en smule punk-ish og hørtes veldig tilgjort ut, og sto, på tross for at musikken i seg selv var en smule rølpete, i sterk kontrast til musikken ellers. Dette var en kombinasjon jeg følte var litt dårlig, med det resultat at helhetsinntrykket ble trukket litt ned. Det er veldig synd, for The Siri Lanckas spiller sinnsykt kul musikk, spesielt når de fokuserer på instrumentalpartier med heftig riffing.
Men jeg hadde nok kanskje tatt turen igjen likevel.