IMM

Så var tiden kommet for å frekventere Buranhus. Et sted hvor jeg personlig aldri har vært, og som jeg nok ikke hadde funnet uten hjelp fra fotografen eller kart og kompass og forstørrelses glass.. For å være sikre på å få med alt stilte vi litt før tida (dvs rundt kvart på åtte) men dette viste seg å være temmelig unødvendig. Monstertones begynte først 2100, sånn sett kunne det vært fint om det sto oppført både konsertstart og i tillegg til når dørene åpner.

Uansett, Buranhus er et heller lite lokale, og når Monstertones begynner å spille er det en del som har møtt opp der. Eller i alle fall virker det temmelig fullt rundt scena, som jo er det viktigste. Nå skulle ikke det så veldig mye til heller da.

Monstertones starter kvelden med lettfordøyelig og energisk rock. Radiovennlig sant nok, men absolutt fengende for det om. Ofte tenkte jeg at den og den sangen var kjedelig, at riffene var stusselige, og vokalen ikke helt med, men så å si hver eneste sang var det omskiftninger som overrasket meg. Ofte i form av solopartier, så for meg var det sologitaristen som var stjerna hos Monstertones.

Til å være første gang bandet spilte for et edru publikum, som de sa det selv, så syntes jeg de holdt et godt show. Vokalen var kanskje ikke helt god hele tiden, men dette var ikke noe stort problematisk element. Hovedsakelig var det fornøyelige moderne rockelåter, som kanskje ikke tilfører sjangeren så mye nytt, men som var underholdende nok i seg selv. Denne kvelden var de ferdig etter ca en halvtime, og de spilte ikke noen ekstra nummer.

Det går en liten stund, ca tjue minutter før St.Helen går på. Disse har jeg sett en gang før, og nå fikk jeg da høre om de hadde endret seg noe. Svaret på det kort er nei. De holdt det fremdeles gående med noe som kanskje kan kalles postpunk, eller indiepunk eller blåbær med sukker på. Jeg skal ærlig innrømme at Monstertones nok er mer musikk som jeg kunne spilt på vors, enn hva St. Helen er. Men på Buranhus denne kvelden var det klart St.Helen som framsto som de mest erfarne, som jo er bra, siden de faktisk var det.

Trommene var det jeg nøt mest under settet. Trommissen skapte det meste av interesse på scena, med en aggresjon som kanskje ikke helt speilet resten av bandet, men som allikevel passet veldig godt. Det gjorde sitt til at jeg syntes settet ble mye bedre i alle fall. Dessverre hadde en stor del av de oppmøtte forsvunnet etter at Monstertones spilte. Sånt har jeg sett flere ganger på konserter hvor flere lokale band spiller på samme kveld. Det virker som om vennene til de forskjellige banda bare gidder å få med seg nettopp det ene bandet. Egentlig har jeg ikke noe til overs for det, ofte er det jo band som kan fenge deg selv om du egentlig er der for å se bestekompisen traktere bass i et av de andre som spiller.

St. Helen hadde også et kort sett, og var ferdig kvart over ti. Det var kanskje ikke verdens mest spennende kveld, men jeg ble positivt overraska over dem begge. Alle kan jo ikke spille russisk folk metal heller, selv om det ville fått denne anmelderen til å ligge siklende i fosterstilling.