IMM

Fredag 11. september fikk vi endelig se bandet som har klart å hypnotisere oss gjennom norske radiostasjoner i sommer, med sin fengende synthpop/rockbaserte musikk. Vi snakker selvfølgelig om gruppa Superfamily, og med det nye albumet ”Guns Tonight”  rett rundt svingen, var det klart for en heftig festaften i Storsalen på Samfundet, med mer eller mindre fullsatte plasser.

Publikum måtte vente nesten en time før noen kom på scenen, og de måtte fremdeles smøre seg inn med litt tålmodighetkrem før popkongene kom. Først ut var nemlig oppvarmingsbandet Micropops som startet showet, og dette til et publikum som ikke har klart å falle helt til ro i manesjen. Jeg blir ikke helt overbevist etter fem sanger, og synes heavy synth og akustisk gitar blir noe spesielt. Kanskje litt fløtepus, og kanskje litt for mye av det gode, men den kvinnelige og mannlige vokalisten gjør en god innsats, til tross for ett noe rotete lydbilde. De fleste ville nok, som meg, rett over til hovedretten og det bandet vi tross alt har kommet for å se. ”Moonlight” var Micropops siste sang, og her skal bandet ha ros for å ha laget en virkelig fengende sang som klarte å gire opp publikum til den farta som krevdes for hovedbandet.

Publikum begynner å se på klokka. De svinger med lysstrober og noen har ikledd seg kostymer med kaninører. De har kommet i det rette modus ser det ut til. Forventingsfulle begynner de å rope ut for full hals - at de vil ha Superfamily på scenen, så fort som bare flyndre. Så med ett, runger en gammel norsk nasjonalsang ut av høytalerne, akkompagnert av bilder av soldater og kuler på skjermen. De som venter på noe godt, har ikke ventet forgjeves.

De sju medlemmene av gruppen entrer scenen, og jeg, overtroisk som jeg er, får rett i at dette blir ett lykketall for resten av kvelden. Dager i forveien sjekket jeg ut myspacen til banden. Der jeg ble møtt med gutter som sitter oppstilt i lenestoler på en strand. Layback musikk tenkte jeg. Jo da, vi får en god del av dette, men det er ikke tvil om at Superfamily også til tider har mange rocka sanger, som klarer å løfte publikum opp fra setene og synge med i fotsporene til band som Muse, Kent og A-ha. Med grammypris for albumet ”Warszawa” i fjor og sitt rykte for å være gode liveband må det sies at forventningene også var skrudd opp noe hakk, for denne ellers så kalde og regnfulle kvelden.

Første sang ut, ”I could be a real winner”, starter fresh med blåsere, gitarer og synther i deilig symfoni. Publikum går relativt av skaftet når Steven Wilson begynner å synge. Her har vi en vokalist som virkelig har holdt strupehodet ved like. Generelt holder bandet høyt nivå gjennom hele konserten, både med melodiøse riffs og synth soloer og rask trommeføring. Jeg synes likevel at vokalisten fortjener største delen av kaken for kvelden (tro det eller ei, han er kreftforsker til vanlig).

Det første jeg legger merke til er hvor mer ”levende” musikken er live enn på platene deres. Ikke at platene på noen måte høres slappe ut, men lyden, som er upåklagelig bra hele konserten, gjør det enklere å skille ut hvert instrument fra hverandre. Bandet spiller alle de velkjente hitsene som de fleste ser ut til å ha ventet på: ”Radio has expressed concerns about what you did last night”, ”Let`s go dancing” og ”The song of the weak will die”, og for meg virker det som om publikumet er relativt uengasjerte når de mindre kjente av låtene blir spilt. Bandet klarer imidlertidig å skape god stemning blant publikum også under disse sangene med et flott lysshow og menn i blå dresser som slår vilt fra seg på kubjeller og kastanjetter i bakgrunnen. De er faktisk korsangere fikk jeg vite i ettertid, og ja, stemningen skal disse gutta ha store deler av æren for. Det eneste lille minus i margen, er at konserten var litt kort (time), men pytt sann, de mest kjente sangene ble tross alt spilt.  

At bandet blander tyske propagandafilmer med lydbildet, virker tro det eller ei, naturlig. Med så mange på scenen samtidlig tror jeg at vi koste oss til det fulle, hele gjengen. Med sitt varierte lydbilde som grenser mellom pop, rock og elektronika har vi alle noe å bli glade i. Jeg tror at vi til neste gang lærer oss tekstene bedre og gir dem noe tilbake som band, for Superfamily har kommet for å bli.