IMM

Det var en gang en som sa til meg: «Hadde det ikke vært fint om det fantes et Susanna & the Magical Orchestra-land, hvor Susanna var dronning?» Jeg var fullstendig enig. Fantastisk nok så eksisterer dette landet fra tid til annen, og torsdag 24. oktober fantes det på Blæst i Trondheim.

Hvis jeg skal beskrive duoen, vil jeg si at Susanna Wallumrød har en vakker og følelsesladet stemme, og når hun synger sine særegne pop/jazz-melodier akkompagnert av Morten Qvenilds lidenskapelige knotteskruing på elektronikk, oppstår magien som de gir løfter om i bandnavnet. De har tidligere spilt en flott konsert i selveste Nidarosdomen, men jeg vil likevel påstå at de passer best på en mindre scene, hvor de kan lage skikkelig intimkonsert. På Blæst fikk de god kontakt med publikum, hvorav flere ble forført allerede fra første låt, «Recall». Denne er hentet fra deres nye album «3», som var kilden til det meste av konsertens repertoar. Det ble dermed en kveld for store nye låt-oppdagelser, samt enkelte gjenhør med gamle favoritter.

På «3» har det magiske orkesteret innimellom blitt utvidet med mer trommer, som forandrer på det ellers rolige lydbildet; nå er det mer popete og faktisk ganske sci-fi. Kveldens konsert ble dermed mer variert enn de tidligere, noe som absolutt er et smiletegn i margen. Enkelte av de nye sangene minner om deres Rune Grammofon-kollega Hilde Marie Kjersem, og «Palpatine's dream» er til min store overraskelse dansevennlig(!) Det var bare Susanna danset under konserten, med sin sensuelle hoftesvinging, ettersom store deler av publikum faktisk satte seg ned på gulvet. De var musestille og nærmest hypnotiserte under låtene, og lagde massevis av plystring, hoiing og klapping i pausene. De koste seg, og det ga også duoen på scenen uttrykk for at de gjorde, da de kalte publikum for «verdens beste».

Konserten var bra fra ende til annen, med mange høydepunkter og en god låtsammensetting. Rush-coveren «Subdivitions» var deilig dramatisk. Mot slutten av konserten spilte duoen Joy Divisions «Love will tear us apart» og Dolly Partons «Jolene», som kanskje er de to sterkeste låtene fra hvert av de første albumene; akk så triste og hurra så vakre. Nest siste låt var «Someday», som har et refreng som lett kunne vært sunget av en prinsesse i en Disney-film (Åh, nostalgi!). Det går som følger: «Someday I hope we will meet again/Where I don't know/When I'm not sure». Jeg innbiller meg at Susanna ikke sang det til en prins, men til kveldens publikum. De kunne utvilsomt sunget det samme til henne. Duoen avsluttet med en ukjent sang som frustrerende nok ikke finnes på noe album, men som satte et meget vakkert punktum for et uendelig fint besøk i Susanna & the Magical Orchestra-land.