IMM

I helgen spilte Thåström her i Trondheim. Nærmere bestemt Verkstedhallen på Svartlamon. Dette var en av de stoppene han gjorde her til lands i sammenheng med utgivelse av ny best of skive kalt ” Be-Bop-A-Lula hela jävla dan”.  Jeg var der egentlig ikke på jobb, men etter å ha overvært showet fant jeg det for godt å skrive noen ord. For jeg tror virkelig at dere vil høre hva jeg mener, og at min mening har noe i si mylderet av informasjon man til daglig pepres med.

Uansett. Dette var en konsert som mange hadde ventet på, og de aller fleste var betydelig eldre enn meg og min kumpan den kvelden. Vi snakker fra grått til manglende hår på de aller fleste. Har dette noe å si? Vel, nei, egentlig ikke. Så sant de lar seg engasjere, så er det absolutt det samme hvor gamle publikummerne er. Der derimot, kan man si det var litt sviktende tidvis.

Konserten begynner kort etter oppsatt start, som for øvrig var kl 2200, men han må spille et par låter for riktig å få varmen i salen. Her merket man kanskje en smule ja, anspenthet? Eller trykkende ro? Jeg vet ikke helt, noe var det i allefall som fikk en del av de litt eldre til ta det litt for rolig til å være på en slik konsert. Spesielt var det noen som hadde stilt seg opp som tinnsoldater og satte albuer i rygg og nakke, og faktisk dro deg bort i skjorte om du skulle komme foran eller i nærheten av dem. Som jo skjer når man står helt fremst foran scena og salen er full.

Dårlig konsertetikette på noen til tross, Thåström fikk varmen i trønderne med gamle og nye låter i liveversjoner som ikke alltid var lik det man har hørt før, verken av andre liveversjoner eller plateinnspillinger.  For eksempel Keops Pyramid, en coverlåt av Hoola Bandoola Band, som ikke var lik den jeg hadde sett på opptak på youtube tidligere i allefall. Den var tyngre, og vel, mer som versjonen man finner på Spotify på cd 2 av ” Be-Bop-A-Lula hela jävla dan”, merkelig nok.

Likevel får man aldri det samme inntrykket av Thåströms musikk på plate, som live. Mannen har et mildt sagt merkelig vesen på scena, en slags forvridd intensitet med armer som flyr hit og dit, og nesten nervøs marsjering fram og tilbake på scena. I blant dunkende på en merkelig kontrapsjon som sto midt på scena. Alltid var det passende til musikken, til emosjonen, til teksten og som presentasjon var det ikke noe å utsette.  Resten av bandet stod kanskje mer eller mindre stille, men Thåström selv sørget for nok liv egentlig.

Da han hadde spilt mine ønske låter, nemlig ”Främling Överallt” og det tidligere nevnte coveret av "Hoola Bandoola Band", var kvelden fullendt. Etter siste låt gikk han også på igjen to ganger. For publikum sin del kunne han sikkert holdt det gående i flere timer til.