IMM

Denne kvelden møttes de gamle ringrevene i TNT og «nykommerne» i Triosphere på samme scene, men hvem som kom best fra det er ikke godt å si.

Dørene inn til Storsalen på Samfundet åpnet, og jeg fant meg en god plass helt fremme ved gjerdet. Det tok ikke lang tid før Triosphere dukket opp på scenen og kastet seg rett inn i en hardtslående låt som falt i god jord hos undertegnede. Musikken Triosphere spiller kan vel rett og slett kalles melodisk metall, men også med en del progressive takter. Bandet gjorde et kraftfullt inntrykk, spesielt takket være vokalist Ida Haukland og trommis Ørjan «Hurricane» Jørgensen. Jørgensen banget de lange krøllene sine og la sammen med Hauklands bass fundamentet for en rytmeseksjon stødig som fjell, og Haukland selv imponerte stort med en stemmeprakt man ikke hører ofte. Til tross for lav vokal ut i salen hørte jeg så absolutt at denne dama kan synge ræva av de fleste, i likhet med en annen kvinnelig vokalist hun minner meg om, selveste Angela Gossow fra Arch Enemy. Men der Gossow skriker og brøler holder Haukland seg til en forholdsvis dyp renvokal som passer bandets dramatiske uttrykk perfekt.

Man skal ikke glemme de andre medlemmene av bandet heller, for både gitaristene Marcus Silver og Tor Ole Byberg og keyboardisten jeg dessverre ikke vet navnet på gjorde alle sitt for å skape show denne kvelden. Lead gitarist Marcus Silver løp sågar langt ut i salen under siste låt og avsluttet soloen sin midt blant publikum! Langt over godkjent fra denne gjengen altså.

Gutta i TNT er plateaktuelle om dagen med sin nyeste utgivelse «Atlantis», og de anmeldelsene jeg kan huske å ha lest beskriver musikken på dette albumet som ganske myk, med tendenser av The Beatles og Queen. Denne kvelden var det hvertfall ikke lagt vekt på myk musikk, for det var HARD ROCK-bandet TNT som gjestet Samfundet denne kvelden. Bandet kom på, publikum jublet i omtrent ti sekunder, og første låt brakte løs. Ronni Le Tekrø viste seg fra første stund som en skikkelig showmann, og jeg kan med glede fastslå at jeg har endelig oppdaget hvorfor trommis Diesel Dahl har fått nettopp dette tilnavnet: Mannen er en kraftpakke bak settet! Hvert eneste tramp på basstrommene og slag i skarptromme ristet Storsalen.

Ute blant publikum var det også krefter på gang; en tvilsom versjon av Mick Jagger spankulerte rundt i salen og viste fram noen heller svake dansetrinn. Dette var i grunn alt mannen gjorde, så hvorfor det kom en vakt og viste ham ut skjønner ikke jeg.

Men "the show must go on", og det gjorde det så absolutt oppe på scenen. Bandet dundret i vei med den evigunge slageren «Harley Davidson», og uansett hvor harry denne låta er, sitter jeg fremdeles og nynner på den mens jeg skriver disse ordene. Medlemmene i TNT så også ut til å være evigunge, der de løp rundt i skinnklær og åletrange jeans. Tekrø har for eksempel uforskammet pent hår til å være 45 år (han hadde tilfeldigvis bursdag denne kvelden, og vokalist Tony Mills fikk publikum til å synge sang for han), og de andre medlemmene koret som noen engler, uten noen tegn til slitne stemmebånd.

Personlig var jeg i begynnelsen ikke veldig imponert over Tony Mills' prestasjon som vokalist, jeg synes ofte han låt sliten og uinspirert ut. Etterhvert tok han seg også en pause hvor Tekrø fikk utfolde seg fritt, og «gammern» imponerte stort med sin traktering av seks-strengeren. Tekrø spilte til og med på et punkt gitar med tennene, og oppfylte alle heavy metal klisjéer som kan tenkes. Etter dette partiet kom Mills inn igjen, og gjorde en bedre figur resten av showet. Bandet fyrte i gang «10 000 Lovers», og samtlige tilskuere hoppet opp og ned under store deler av låta. Bandet gikk av scenen til stormende jubel, men kom fort på igjen for to ekstranummer. Et meget vellykket møte mellom gammelt og nytt på Samfundet denne kvelden.